Hjem Ressurser Fundament Kontakt Medlem/Gaver

Ressurser

Frimodig Kirke - et nettverk for bekjennelse, disippelskap og fornyelse i Den norske kirke.

FRI og Pride-festivalene – en etisk vurdering

November 2019 - Uttalelse fra Teologisk Ressursgruppe i Frimodig kirke, Knut Alfsvåg, leder i Teologisk ressursutvalg. Pride-festivalene er blitt populære. Det gjør det naturlig å se nærmere på hvilke normer og idealer Pride-festivalene vil fremme, og som en direkte eller indirekte støtter ved å delta på Pride. Pride driftes av FRI -- foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, en organisasjon med 3300 medlemmer. Inntil 2016 het organisasjonen Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH). Ifølge foreningens webside er målsettingen å arbeide for «et samfunn der alle åpent kan leve ut sin seksuelle orientering, kjærlighet, kjønnsidentitet og sine kjønnsuttrykk basert på likeverd og samtykke uten fare for å bli diskriminert eller trakassert». De normer og idealer som fremmes av dem som arrangerer Pride-festivalene er ensidige i den grad at de er urealistiske, samtidig som de er både inkonsekvente og selvmotsigende.

En alvorlig trussel mot våre barn og unge

November 2019 - Opprop: De siste årene har det vært en alarmerende økning i antallet barn og unge som føler at de er ”født i feil kropp”. Mange tror at det å gjennomgå et kjønnsskifte ved hjelp av uopprettelig hormonbehandling og kirurgi, vil løse utfordringene deres. Vi ønsker å belyse denne urovekkende utviklingen blant barn og unge. Vårt mål er at foreldre, ungdommer, lærere, helsepersonell, politikere og den øvrige befolkningen skal informeres om at mye står på spill.

Etterlyst: En Hellig Gud!

Medio august 2019 - Jørgen Aass, artikkel til Frimodig kirke. Guds menighet i vår del av verden er i stor nød og vi har rotet det til hva gjelder vårt gudsbilde, det teologisk sett mest grunnleggende av alt! Gudsbildet de fleste troende lever med i dag, er blitt så ensidig at det grenser til, eller er blitt, et vrengebilde av hvilken Gud vi har med å gjøre.

Bishoftu - Brev til kirkene

I oktober 2018 offentliggjorde en rekke lutherske kirkesamfunn og misjonsorganisasjoner et «Brev til kirkene». Utgangspunktet er The global Confessional and Missional Lutheran Forum, etablert i 2015. 4. – 6. september 2018 var forumet samlet i Bishoftu i Ethiopia, og i «Brev til Kirkene» beskrives den kristne tro på en måte som er relevant for den kristne kirke i dag. Den lutherske kristendomsforståelse ligger til grunn, og brevet er konkret og utfordrende med tanke på hva det vil si å være kristen kirke.

I Norge er Frimodig Kirke med i Evangelisk Luthersk Nettverk (ELN). Noen av medlemmene i ELN er også medlemmer i forumet som står bak Bishoftu-brevet. Styret i Frimodig Kirke ønsker å gi sin tilslutning til Bishoftu-brevet, og vi legger det derfor ut her på Frimodig Kirkes hjemmeside. Vi oppfordrer til å lese brevet og ta imot den veiledning og inspirasjon vi her får til tjeneste i den kristne kirke. LAST NED ...

"Det er godt at vi er her ..."

11.03.2019 - Sofie Braut, Foredrag på Frimodig Kirkes årskonferanse, 11. mars 2019. Tanker om medieprofilering og ulike utfordringer for Frimodig Kirke i møte med media. Hva vi sier ja til - når vi sier nei til noe annet. Hva er vår bedre visjon? - Noe som vi tror samsvarer med skriften. Noe som vi tror er mer i tråd med sannheten. (Foredraget er kun tilgjengelig som lydopptak.)
Tilgjengelig som lydopptak:

Hvilken Jesus forkynner vi?

11.03.2019 - Oskar Skarsaune, Foredrag på Frimodig Kirkes årskonferanse, 11. mars 2019. Den Jesus jeg ofte møter i dagens forkynnelse, er en Jesus som gikk rundt og bekreftet mennesker, forsikret dem om at de var gode nok akkurat som de var. En slags selvbilde-terapeut. Men denne Jesus ligner ikke evangelienes Jesus. For meg trer han der fram som en som gikk rundt og forandret mennesker, gjorde dem hele, frie og nye, satte dem fri til helt nye måter å leve på.
Tilgjengelig som lydopptak:

Frimodig kirkes basis og veien videre

11.03.2019 - Geir Otto Holmås, Foredrag på Frimodig Kirkes årskonferanse, 11. mars 2019. Hebreerbrevet sier: «Kast ikke vekk frimodigheten! Den gir stor lønn.» I Guds rike er ikke frimodighet noe vi mobiliserer frem. Frimodigheten bygger på uforanderlige, grunnfestede realiteter.
Tilgjengelig som lydopptak:

Når slaget står lokalt

01.02.2019 - Svein Granerud, Styreleder i Frimodig Kirke. Når to motsatte syn begge skal ha rom der hvor kirken lever sitt hverdagsliv, utfordres toleranseevnen i lederskap og kollegarelasjoner. Frimodig Kirke utfordrer biskoper og kirkeledelse til å være på banen med veiledning og klar tale om hva en venter av lokalt lederskap i kirken. Det er nødvendig når samhold og tjenestefellesskap i lokalmenigheten settes på prøve.

En ny bærekraftig bispevalgsordning

31.01.2019 - Øivind Refvik, Styremedlem i Frimodig kirke. Bispevalgsordningen skaper unødvendig mye splid innad i kirken og mindre enhet. Derfor må vi få en ny valgordning som står seg også når andre grupperinger i kirken får makten.

Tro mot sannheten – i kjærlighet

22.11.2018 - Svein Granerud, Styreleder, Frimodig kirke. «Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus». – Slik heter det i Efeserbrevets 4. kapittel, vers 15. Det er et flott ideal, gitt oss i Bibelen, og noe som vil gagne enhver samtale og meningsutveksling. I en tid hvor det i kirken er uenighet og engasjert debatt, er det godt om alle parter vender blikket mot det ideal som Paulus løftet opp for de troende i storbyen Efesos.

Toleranse er å leve med åpne sår

20.09.2018 - Vidar Mæland Bakke, Nestleder i Frimodig kirke. Jeg vil ikke på generell basis anbefale nattverdbordet som den beste arena for å markere uenighet om lærespørsmål i Den norske kirke. Det gjør heller ikke Frimodig kirke. Selv velger jeg å synliggjøre min overbevisning på andre måter. At noen likevel velger å avstå fra nattverdfellesskap i en kirkelig nødssituasjon, bør ikke komme som en overraskelse.

Pride-parade og samlivsanarki

27.08.2018 - Vidar Mæland Bakke, Nestleder i Frimodig kirke og Sofie Braut, Styremedlem i Frimodig kirke. Om noen dager arrangeres ”Stavanger på skeivå 2018”. Hovedarrangør er FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Før du takker ja til en oppfordring om å gå i paraden 8. september, inviterer vi deg til å reflektere over hva du støtter opp om. I Pride-paraden heier du på langt mer enn homofiles rettigheter.

Et frimodig og vennlig nei

23.08.2018 - Vidar Mæland Bakke, Nestleder i Frimodig kirke og Øivind Benestad, Daglig leder av Stiftelsen MorFarBarn. "Finnes det gode grunner til ikke å støtte det som kalles en feiring av skeiv kjærlighet og mangfold? Svaret er et klart ja."

Pride – hvorfor ikke?

07.05.2018 - Vidar Mæland Bakke, nestleder i styret for Frimodig kirke. I løpet av våren og sommeren arrangeres Pride-parader i en rekke norske byer. Finnes det egentlig noen god grunn til ikke helhjertet å støtte det som har overskriften ”Norges største feiring av skeiv kjærlighet og mangfold”?

Brev til Biskop Kari

02.05.2018 - Sofie Braut sitt svar i Vårt Land til Kari Veiteberg. "Eg undrast over omtalen din av Bibelen som «ei mengd manuskript, kopiar og fragment». På eitt nivå kanskje ein rett karakteristikk, men han verkar også tilslørande." (Sjå også innleiinga til denne dialogen nedanfor.)

Ope brev til Kari Veiteberg

20.04.2018 - Sofie Braut, lektor ved Tryggheim vidaregåande skule og styremedlem i Frimodig kirke, har skrive ope brev i Vårt Land til biskop Kari Veiteberg om "Korleis vi snakkar om bibelsyn".

"Klassisk" er eit tvitydig ord

24.04.2018 - Kari Veiteberg sitt svar på Sofie Braut sitt opne brev.

Samlivstoget kjører videre

17.03.2018 - Øivind Benestad - Om å kjempe for familien i samlivsanarkiets tid. Video fra et seminar i Sandnes med tema "Klassisk samlivsetikk - utgått på dato?"

Har Bibelen en samlivsteologi for 2018?

17.03.2018 - Knut Alfsvåg, VID/MHS. Har Bibelen en samlivsteologi for 2018? Hvordan ser den i så fall ut? Video fra et seminar i Sandnes med tema "Klassisk samlivsetikk - utgått på dato?"

En elefant i kirken?

17.03.2018 - Gjermund Øystese - Om pornografi, media, skam og håp. Video fra et seminar i Sandnes med tema "Klassisk samlivsetikk - utgått på dato?"

Årsmelding 2017

12.03.2018 - Årsmeldingen for Frimodig Kirke for 2017 ble lagt fram på årsmøtet som ble avholdt 12. mars 2018 i Storsalen i Oslo.

Frimodig i kirken

05.03.2018 - Svein Granerud, leder i Frimodig kirke, artikkel til Vårt Land. Er Den norske kirke fortsatt en kirke i konflikt, eller har freden senket seg over kirkelandskapet? Etter vår overbevisning dreier ekteskapsspørsmålet seg om mer enn uenighet om en etisk utfordring. Frimodig kirke ønsker ikke at samtalen om disse utfordringene skal forstumme i kirken. Vi utfordrer til frimodig tale. Det står om vårt forhold til Bibelens autoritet.

Høringssvar fra Frimodig kirke – høring om ny "trossamfunnslov"

30.12.2017 - Svein Granerud, leder- og Vidar Mæland Bakke, nestleder i Frimodig kirke, artikkel i Dagen. Styret for Frimodig kirke er av den oppfatning at den nye loven for tros- og livssynssamfunn i praksis styrker Kirkemøtets myndighet på bekostning av den myndighet soknet tidligere har hatt.

Når Gud retusjeres

21.12.2017 - Svein Granerud, styreleder i Frimodig kirke, artikkel i Dagen. "Hva evangeliet er, avgjøres av hvordan vi forstår Jesus’ død på korset. Og hva vi tenker om forsoningen, gjenspeiler hva vi tenker om Gud."

Kirkesplittelse og tjenestefellesskap

12.12.2017 - Teologisk ressursgruppe: Anne Lise Matre, Egil Morland, Knut Alfsvåg, Rolf Kjøde, Tove Rustan Skaar. Et dokument utarbeidet av Teologisk ressursgruppe i Frimodig kirke. Dokumentet gir veiledning til ansatte og frivillige i kirken om hvordan vi helt praktisk kan forholde oss i den situasjonen som er oppstått etter Kirkemøtet 2017, dersom vi blir værende i Dnk.

Far – eit maskulint maktspråk?

01.12.2017 - Sofie Braut, artikkel på Verdidebatt - "Diskusjonen om Guds kjønn dreg eit klamt slør over det majestetiske lyset frå Betlehemsmarkene."

Religionsdialog, misjon og trosopplæring.

21.11.2017 - Vidar Mæland Bakke, artikkel på Verdidebatt - "Vi har et problem når religionsdialogen i praksis feier den bredere misjonsforståelsen av banen i vår kirke. Gjestfrihet er en av de viktigste verdiene i misjon, men den er ikke et mål i seg selv."

Kirken tar feil. Guds vilje er mor, far og barn.

16.11.2017 - Rolf Kjøde og Vidar M. Bakke, intervju i Verdibørsen i NRK Radio. Rolf Kjøde og Vidar M. Bakke intervjues om en del teologiske spørsmål som utfordrer oss i Den norske kirke.

For alle dem som blir - noen tanker om valgmenighet

05.10.2017 - Vidar Mæland Bakke, kommentar i DagensDebatt - "Jeg håper på flere forsøk med valgmenighet. Det forutsetter at noen på grasrota våkner og tar initiativ nedenfra."

Presteutdanningens utfordringer

27.09.2017 - Vidar Mæland Bakke, artikkel i DagensDebatt - "I nettverket Frimodig kirke er det en del av vår langsiktige strategi å jobbe målrettet med rekruttering til kirkelig tjeneste blant unge mennesker."

Luthersk reformasjon

26.09.2017 - Svein Granerud, foredrag på møte i FBB-Østfold med tema: "Den lutherske reformasjonen som gjenoppdagelse av evangeliet og som kirkelig fornyelse."

"Den lavmælte samtalen"

06.07.2017 - om misjon, folkekirke, fortapelse og ekteskapslære. I løpet av et par uker i juli 2017 førte nestleder i Frimodig kirke og biskop emeritus Tor Berger Jørgensen en åpen samtale på avisa Dagens debattsider.

Barnetro og levende voksentro

19.06.2017 - Vidar Mæland Bakke skriver på verdidebatt.no om hvilket jordsmonn av reflektert og levende tro som trengs i et barns omgivelser for at barnetroen skal ha rom til å vokse seg sterk og vare livet ut.

På geledd?

20.05.2017 - Sofie Braut i Vårt Land: "Å «køyra sitt eige løp lokalt» er etter kvart blitt ein vel ­innarbeidd praksis i Den norske kyrkja. Sjå berre på biskopane."

Nettverk for frimodighet

16.05.2017 - Svein Granerud skriver i denne artikkelen i Vårt Land at nettverket Frimodig kirke er blitt til for å gi ansatte og frivillige glede og frimodighet i tjenesten, og også veiledning og støtte. "Når vandringen er krevende, er fellesskap en gave!"

Uhøyrt av statsråd – og biskop

15.05.2017 - Egil Morlands artikkel sendt til Dagen som kommentar på statsråd og biskop si instruering av eit sokn.

Soknemøtet sitt mynde

30.03.2017 - Egil Morlands kronikk i Dagen, som kommentar på advokat Johan Hagas juridiske betenkning om menighetsmøtets myndighet. (Se også artikkelen nedenfor.)

Myndighet i liturgisaker

22.03.2017 - Johan Hagas innlegg i Dagen, om menighetsmøtets innflytelse over vigselsliturgi.

Rolig no? Om behovet for forpliktande fellesskap i tider med kyrkjeleg uro.

20.03.2017 - Sofie Brauts innlegg på stiftingsmøte Frimodig kirke. Storsalen, Oslo.

"Lat di miskunn vere over oss, Herre! Det er deg vi ventar på."

20.03.2017 - Rolf Kjødes visjonsinnlegg på stiftelsesmøtet, der han utdypet hovedpunkter i utkastet til strategiplan for det nye nettverket som ble dannet senere samme dag.

Et vitnesbyrd i dagens situasjon

19.01.2017 - Rolf Kjøde, Vidar Mæland Bakke, Ravn Karsrud, Helge Standal, Sverre Langeland og Ingunn Aarseth Høiviks opprop til bruk i gudstjenesten 22. januar 2017.

Erklæring om den kirkelige situasjonen

02.04.2016 - Underskrevet av ca 280 prester i forbindelse med Kirkemøtet i 2016. Dannet utgangspunkt for Frimodig Kirke.

▲ til toppen


"Lat di miskunn vere over oss, Herre! Det er deg vi ventar på."

Kjære søsken i Kristus og medarbeidarar for evangeliet!

Eg vil innleie denne dagen med nokre ord frå Paulus sitt siste brev. Han har stridd den gode striden, fullført løpet og halde fast på trua. Fokuset hans i dødens venterom er Timoteus sitt mismod og ei påminning om det heilage kallet. Dette blei sjølve testamentet til den som Paulus rekna som den ektefødde son sin i trua: 2 Tim. 1, 6-14.

Det har slått meg veldig ofte denne tida kor treffande Paulus summerer opp i tre ord akkurat det vi treng inn i våre liv og i vår teneste i ein situasjon der mismotet stadig står i døropninga. Guds alternativ er dette: Kraft (dynamis), kjærleik (agape) og visdom (sofronismos), sjølve teikna på Den heilage ande. Vi må be om at Anden gir oss kraft til å kjempe dei nødvendige kampane for evangeliet, kjærleik til Gud og menneske og visdom til å forstå og bruke Guds ord og handle rett i ein krevjande kyrkjeleg situasjon.

Det er fasinerande å sjå korleis Paulus komponerer dette avsnittet, der han opnar og sluttar med å minne om Andens fornying, korleis han innanfor der understrekar tenesta sitt frimod, men i sentrum av heile avsnittet ligg kjelda for det heilage kallet, sjølve evangeliet.

Vi må aldri miste dette av syne for sinn og tanke. Gud har makt til å føre sitt folk og si sak under alle forhold. Vårt privilegium er at vi får vere med i det han gjer. For lutherske kristne er der inga primær sak som heiter kamp for eit organisert uttrykk for Jesu kyrkje. Der er berre ein primær kamp, og den handlar om at evangeliet skal finne plass i menneske, generasjonar og folkeslag og at Jesus skal ta skapnad –«vinne skikkelse» - i våre liv. Det skjer når vi følgjer Han slik sauene følgjer den gode gjetaren, i overgitt tillit. Der og då står Guds kyrkje fram i verda, og i det ligg vårt kall til teneste. Det må vi minne kvarandre om – til kraft, kjærleik og visdom – når dei etablerte strukturane sviktar tilliten til den åndelege berekrafta i Guds ord og slik ristar i det ytre rammeverket vårt.

Vi tenker om denne dagen at vi er med på noko historisk. «Frimodig kyrkje», om eg får nytte ein nynorsk variant av namnet, har potensial i seg og tar mål av seg til å bli eit berekraftig fellesskap som er nødvendig no når Den norske kyrkja sine styringsstrukturar har svikta den apostolisk overleverte trua. For nokon her inne er dette ikkje berre noko som kan vere nyttig. Dette må lykkast for å sikre eit rammeverk av pastoralt tilsyn og oppfølging. Dette må lykkast for å sikre seg fridom til å etablere lokale forsamlingar og ha styringsrett med større valfridom enn det som har vore kulturen i Dnk. Dette gjeld både fleire valkyrkjelydar og større respekt for dei lokale sokna sin rett til lokal sjølvbestemming. Eit konkret eksempel er det som kyrkjelovgjevinga tilkjenner soknemøta som mandat; å fastsette kva liturgiar som skal brukast lokalt og ikkje.

Vi har lagt vekt på at FK ikkje skal vere eit kyrkjepolitisk kampnettverk. FK har ikkje posisjonering til kyrkjeval som mål. Vi treng eit heilt anna utgangspunkt. Så får det vere opp til nettverket å drøfte undervegs i kva grad ein vil spreie seg ut frå det som er kjerneverksemda. Kjernen er summert i sentrale ord som vedkjenning, fornying og utrusting, disippelskap og fellesskap.

Vi er overtydd om at det vedtaket som er fatta om å endre ekteskapsteologien i Den norske kyrkja er eit spørsmål som går djupt i trua sine spørsmål, og som derfor allereie har vist seg djupt splittande både lokalt og i kyrkja som heilskap. Det handlar om reformasjonens kjernespørsmål. For det første handlar det om forholdet vårt til Skrifta aleine som autoritet for trua og kyrkja i eit spørsmål der Bibelen er eintydig både etter teksta si og slik den er forstått universelt i heile kyrkja si historie. Den postmoderne hermeneutikken krev at lesarens livserfaring og kontekst kan bestemme at teksten betyr noko anna enn den seier. Dette er i djup konflikt med den tilliten til Guds openberring som trua bygger på.

Så handlar det om lov og evangelium. Skal forkynning og sjelesorg kalle til omvending frå synd og til eit liv i heilag etterfølging i samsvar med Skrifta, eller skal Guds bod og vilje tilpassast eit folkekyrkjeleg ønske om ikkje å støyte mot dei allmenne verdiane i eit etterkristent folk?

Til sist handlar ekteskapsspørsmålet om sjølve skaparordninga mellom mann og kvinne, og bandet mellom mor, far og barn, slik det er lagt fram i Bibelen, erkjent i den naturlege openberringa og stadfesta i Katekisma, eit av vedkjenningsskriftene våre.

Dei par siste åra har eg hatt privilegiet av å ha kontakt med svært mange i kyrkjelege roller rundt om i landet. Mange opplever ei framandgjering og gjennom det eit indre oppbrot frå den kyrkjelege samanhengen som dei har identifisert seg med. Finns det nokon veg vidare i dette? Vi som har arbeidd med stiftinga av FK har ei rimeleg samla forståing av at FK ikkje primært skal vere til for å kjempe for Dnk som organisasjon. Derimot skal nettverket vere eit fellesskap som på tvers av ulike kyrkjeleg bakgrunnar vil skape frimod for evangeliet, støtte i kyrkjelege utfordringar og halde kvarandre bibelsk ansvarleg i tru og teneste. FK vil utruste dei heilage til frimodig teneste og slik bygge opp Kristi kropp.

Frimod er blitt eit kjerneord. Svært mange av oss som er her – og vi representerer ti-tusenvis av aktive, vedkjennande kristne utover i landet – har kjent på mismod. Det er ikkje frå Gud. Derfor treng vi å be for kvarandre og sette mot i kvarandre så vi tenker og handlar ut frå frimodet i evangeliet. Sjølv om mange her inne ikkje vil prioritere å stå opp i ein kyrkjepolitisk kamp for Dnk, kallar Jesus oss til å stille opp for kvarandre og gi Andens utrustning til alle gode krefter som blir på sin post i Dnk.

Mange, også nokon av dykk her inne, har sagt til meg at vedtaket i kyrkjemøta i fjor og i år sette dykk på eit val. Dette valet handlar om disippelskapets integritet i liv og teneste. Enten måtte de tre ut av tenesta i ei kyrkje som har svikta sanninga, eller de måtte for dykkar integritets skuld trå fram frå skuggane og bli synlege og tydeleggjere kva basis de gjer teneste ut frå. Eg tolkar oppslutninga som vi har fått så langt, som at det er mange som vil satse på ein større grad av frimodig etterfølging. Det står seg overfor Gud. Så får det bere eller breste overfor menneske og kyrkjelege autoritetar.

Dersom vi skal få til dette, må vi jobbe med teologisk utrusting. Kva måte det kan skje på framover, må styret sjå vidare på, men vi har så langt sikta mot ei årleg samling nasjonalt der det skal vere vekt på teologisk fordjuping, og vi har tenkt at styret burde vurdere å sette ned ei fagteologisk kompetansegruppe som jobbar i og for nettverket.

«Av seg sjølv – ‘automate’ - ber jorda grøde,» lærer Jesus oss om krafta i Guds rike. Det er løftet som all vår teneste alltid kan kvile i. I naturen veit vi at dette ikkje er den einaste sanninga. Også nedbrytinga av liv går av seg sjølv.

Mi personlege overtyding og erfaring ut frå mange samtalar er at tilpassinga til den nye læra også skjer tilsvarande «automatisk» - av seg sjølv – om vi ikkje er bevisst på å stå opp mot den og mot presset til ein falsk fred og ro. Dette kan vi ikkje stå opp mot utan å bygge sterke fellesskap for tru, liv og teneste. Eg er overtydd om at vi må sjå kvarandre, sette mot i kvarandre og halde kvarandre ansvarlege. Elles er der ingen veg utanom ei tilpassing som kan vise seg å måtte ofre sjølve evangeliet på folkekyrkjeideologiens altar.

Drivkrafta mi, om eg kan vere personleg og litt spissformulert, er ikkje å kjempe for at fok skal bli i Dnk. Drivkrafta mi er at alle som blir, skal kunne puste, leve og tene i eit rammeverk av eit fornyande og forpliktande fellesskap der vi er til for kvarandre. Dette treng vi å gjere i eit mangfald der vi kan gjere kvarandre rikare. Det vi har med oss frå folkekyrkjebakgrunn og misjonsbakgrunn, frå karismatisk og liturgisk fornying, frå åndeleg kontemplasjon og engasjement frå skaparverk og rettferdig forvalting, er alt saman med å gi ein fylde av rikdom i FK sitt fellesskap. Den einskapen som vi er kalla til for evangeliets skuld (Joh. 17, 21), forutset at vi i utgangspunktet ber med oss inn eit mangfald, eit mangfald som speglar det Gud har lagt ned i oss. Det er avgjerande for at FK skal lykkast at vi opnar oss for kvarandre i dette mangfaldet, samtidig som vi respekterer kvarandre i ulike vektleggingar og tradisjonar.

Sjølve kjernepunktet i bygginga av fornyande fellesskap er ei danning av regionale, pastorale grupper. ‘Pastorale’ uttrykker ikkje her at dei må vere for prestar men at dei skal fungere pastoralt – personleg og åndeleg fødande og retteleiande - for dei som blir med. Vekta vil ligge på fellesskap i bøn og forbøn, hjelp til å bruke dei åndelege disiplinane og fordjupe seg i trua sine kjelder, teologisk påfyll og samtale, deling om tenesta og med det høve til å få gode råd og avgjerande støtte.

Vi har tru på mange fellesskap som samlast jamleg rundt om framfor stor vekt på nasjonale samlingar, som nødvendigvis ikkje kan vere så ofte. Dette er refleksjonar og arbeid som også er gjort i Evangelisk luthersk nettverk (ELN) og som vi derfor bør jobbe saman om vidare. Kanskje blir dette eit område framover der det blir ein variasjon utover i landet. Nokre plassar vil det vere mest naturleg at slike pastorale grupper berre samlar innanfor Dnk, men eg trur at det er enda fleire plassar der det vil vere naturleg for teneste og fellesskap at prestar, pastorar og leiarar frå ulike lutherske samanhengar kan kome saman og bygge fellesskap, nokre plassar jamvel utover dei lutherske samanhengane. ELN tok i 2016 initiativ til ein slik breiare samtale med Norme-fellesskapet.

ELN, det større fellesskapet som FK ønsker å vere ein del av, har dei par siste åra også jobba med å bygge fellesskap med store lutherske kyrkjer og nettverk internasjonalt. Dette gjeld ikkje minst dei raskt veksande kyrkjene i Etiopia og Tanzania med snart 15 millionar medlemmer. Sentralt i det fellesskapet som blir bygd, står også dei amerikanske kyrkjene som er blitt til etter brotet med ELCA i 2009, North American Lutheran Church og Lutheran Churchs in Mission for Christ. Dei omfattar over tusen lokale kyrkjer med rundt ein million menneske. Vi, saman med andre lutherske kristne i Europa, treng inspirasjonen til frimod for evangeliet frå desse og andre, særleg i det globale sør.

Då ELN hausten 2015 kalla saman til eit nasjonalt leiarmøte der fleire av dykk var med, var inngangsordet henta frå Salme 33. Eg vil avslutte med det her i dag. «Lat di miskunn vere over oss, Herre! Det er deg vi ventar på.» Kanskje ser vi i FK ein bit av Guds eige svar på den bøna som vi bad den gongen. Det får tida vise.

Samtidig må vi minnast på dette, vi som reagerer på at Den norske kyrkja no vil velsigne det som Guds ord forbyr: Der finns ikkje eit «vi» som ikkje er avhengig av Guds miskunn, av Guds nåde. I ein kampsituasjon, og særleg når vi definerer den i åndelege kategoriar, må kvar av oss – og vi som fellesskap – gå den ekstra runden med oss sjølve. Vi kan be våre Kyrie eleison og tenke på kyrkja, og mange av oss gjer ofte det – med rette. Innfor Gud og i vårt fellesskap treng vi likevel alle å be våre Kyrie eleison – for oss sjølve.

Vi kan ikkje gi opp sanninga, men vi må alltid fremje sanninga i kjærleik; kjærleik til Gud og hans ord, slik første delen av det bibelske kjærleiksbodet omhandlar, men og kjærleik til alle menneske, slik nestekjærleiksbodet seier. Desse skal aldri spelast ut mot kvarandre men haldast saman.

Om vi meiner at kyrkja sviktar den første delen av det doble kjærleiksbodet, må vi minnast på den andre delen, slik at vi ikkje hamnar i kald moralisme som ikkje ser dei menneska som vi skulle identifisere oss med og som slik mistar det evangeliet vi lever av. «Gud, ver meg syndar nådig,» er ei bøn vi aldri kan bli ferdig med, kvar med våre kampar mot synda. Står vi i eit personleg rett forhold til den, i kraft av Jesu død for oss, kan vi betre møte alle andre som kjempar sine kampar med synda. «Lat di miskunn vere over oss, Herre! Det er deg vi ventar på.»

Rolf Kjøde, leder for det avtroppende interimsstyret for Frimodig kirke.
20.03.2017

▲ til toppen


Rolig no? Om behovet for forpliktande fellesskap i tider med kyrkjeleg uro.

Av Sofie Braut

I vinterferien laga eg meg ei lese-krå i eit loftsrom heime hos foreldra mine i Suldal. Der hadde eg eit godt retrett-rom midt i herleg intense familieferiedagar. Eg irriterte meg berre litt over at vinduga der oppe under mønet var så lite. Det ga meg svært så avgrensa utsikt. Eg fekk lite utsikt over det vakre landskapet utanfor. Desse dagane gjekk det gradvis opp for meg: kor ufatteleg mykje viktigare er det med det lyset som kjem inn dette vesle vindauget! Det gir lys til heile rommet eg sit i, sjølv om mi utsikt er på langt nær er fullkomen. Vi kan streva for å få ei ideell utsikt i tider som dette. Men heile tida vert det avgjerande punktet at vi slepper det store lyset inn over oss.

Takk for at eg får koma hit til Storsalen på stiftingsmøtet til Frimodig kyrkje for å dela nokre tankar!

Artikkelen min, «Rolig no» (vl/verdidebatt.no) vart skriven ferdig på hotellrommet i Trondheim under årets Kyrkjemøte (KM). Dette var krevjande dagar, der ein verkeleg får kjenna noko av realiteten bak den spesielle situasjonen DNK har hamna i. Det eg kjenner er følgjande:

Det er ikkje berre å finna fram til politikaren i seg og «ta seg saman, erkjenna nederlaget og gå vidare. «keep calm and carry on» er sikkert eit velmeint råd, men her strekk det ikkje til. «Carry on» er ikkje nok når kallet er «to carry the cross». Då må ein stoppa opp. Venta. Finna navigeringspunkta som eigentleg skulle gi kursen vår. Dei finn vi i Guds ord. Og dette Ordet viser oss vegen til Kristus, som er Ordet. Han ber oss framleis om å venda om. Den som har ordet mitt og som tek vare på det…

Det vert snakka om forsoning, også på KM . Forsoning er eit fint ord. Men forsoning utan oppgjer, med eit ope sår, er det mogleg? Kanskje det er betre å finna att teneste og tru midt i det som ikkje kan forsonast, men der ein likevel kan vera eit vitne, eit uromoment som unndreg seg både teieplikta og tilpassingskravet og rett og slett vert verande? Dette er spørsmål vi bør ta oss tid til å stilla og å leva med ei tid. Kanskje lenge. Vi gjer vel i å minnast at kristne over heile verda lever under mange slags kår og med mange slags utfordringar. Når vi opplever at vår eiga kyrkje ikkje vil forankra læra i Bibelen, må vi først og fremst la vera å bli dominerte av forferdelse og forargelse. Vi byggjer ikkje fellesskap av forferdelse og forargelse. Vi må på nytt bli drivne inn mot og dominerte av ordet og bøna.

Spørsmåla eg er oppteken av er om det er råd å finna ein veg midt i dette landskapet. Eg er ikkje utan vidare villig til å gje opp den kyrkja eg er døypt i, som eg har gifta meg i, som barna mine har lært å kjenna som ein åndeleg heim. Eg meiner det er verdt å utforska om det er realitet bak orda om at klassisk kristendom framleis skal kunna formidlast i DNK. Men det vert ikkje prøvd ut gjennom å vera «stille og snill», eller sitja rolig i båten og håpa på smule farvatn framover. Då kunne vi like godt ha stemt for den nye liturgien, alle saman. Legg gjerne merke til kor fort eit krav om «innestemme» kjem. Litt umerkeleg kan ein kjenna på at all alminneleg omtale av Jesu ord om ekteskapet mellom ein mann og ei kvinne, brått vert ein type konservativ aktivisme. Men det er det altså ikkje. Det må ein frimodig påpeika.

I går var eg med på vigsling av den nye Stavanger-biskopen. To av uttrykka som vart brukte om kva som bør prega ein tilsynsmann, var sindighet og årvåkenhet. Det er eit godt ordpar til oss alle. Det er eit godt ordpar for tider som desse. Vedtaka på KM 16 og 17, er ledd i ei utvikling vi har kunna lesa av ei tid. Dei er mellom anna resultat av at menneske er for lite sindige; for ivrige etter å reformera og gje etter for ytre press.

Som eg har sagt før, er det liturgien si manglande forankring i Bibelen som bør vera ein hovudgrunn til å uroa seg. Vi kan ikkje bygga fornying på forarging. Dersom vi ønskjer fornying må vi starta med det som skaper fornying, og det er no som før, eit nært og levande forhold til Guds Ord. Det er to posisjonar som særleg forundrar meg når det gjeld dette med forholdet til Guds Ord.

  1. «Trist at det står slik i Bibelen, skulle ønskje det var annleis, men dessverre var det ikkje eg som skreiv dette, og no må eg nok akseptera det som står her…»
  2. «Jo flott dette, med eit skriftord og bøn, og ja, vi må arbeida for ein Bibelvekkelse, men kva skal vi eigentleg gjera no… no må vi tenka strategisk, no må vi …»

(litt karikert- men kanskje nokon kjenner seg att? Eg har sjølv vore innom begge)

Ingen av desse posisjonane er verkeleg frimodige på Bibelens vegner. Å be om at vi må få fornya syn for Ordet er avgjerande. Vi treng å koma til Ordet. Då oppdagar og erkjenner vi ganske snart, som ein klok kar sa på ei samling eg nylig var på: Bibelen treng ikkje gjerast relevant, Bibelen er relevant.

Men ein ting er kva vi les, og kva vi ser. Korleis skal vi så forhalda oss?

Å akseptera ting som dei er, er tvitydig. Det kan anten vera eit uttrykk for stor sinnsro men også for direkte uansvarlegheit. Det kjem sjølvsagt an på situasjonen. Opplever eg ei ulukke, bør eg føreta meg noko, også om eg ikkje kjenner skadeomfanget, eller har full oversikt over situasjonen. Slik opplever eg det no. Det er uoversiktleg, det landskapet vi no er i i DNK. Vi har eit vedtak som er vanskeleg å sjå føre seg som praktiske realitetar, mest av alt fordi det har som kjerne eit pussig paradoks. Det er rett og slett ikkje så enkelt å begripa at ein i ei kyrkje på same tid skal kunna forkynna i tråd med to lærer som går på tvers av kvarandre. Så eit par tankar om det å forhalda seg.

Frimodig kyrkje. Namnet forpliktar. Skal dette nettverket vera meir enn eit nettverk, kanskje eit kraftverk til og med, då kan vi gjerne læra noko av Josef. Josef fekk visjonane sine frå Gud. Så veldig strategisk var han kanskje ikkje, det har eg tenkt mange gonger i møte med denne historia. Josef-oppskrifta kan verka enkel, men er djup. Det Gud hadde minna han om, det bar han vidare. På grunn av dette vart han upopulær i søskenflokken. Likevel insisterte på å dela det igjen. Brørne var mildt sagt lite imponerte. Men han var likevel lydig. På eit tidspunkt gjekk han, symboltungt nok, med mat til brørne sine. Det var ikkje særskilt trygt, og det gjekk ikkje så bra, kan me vel seia. På kort sikt gjekk det dårleg.

Men Josef bar ikkje nag og han gav ikkje opp brørne sine. Han heldt seg til dette: det han vart minna om, det gjekk han vidare med. Han var djupt forplikta på å berre dela det Gud hadde minna han om. Han var frimodig, sjølv om det kosta. Så kan me for så vidt seia at historia om Josef hadde ein happy ending, etter mange slags prøvingar. Det enda i ei verkeleg forsoning, der Josef ikkje var bitter, men tvert i mot klar til å spela ei nøkkelrolle.

Eg veit ikkje kva som trengst i tider som dette. Det føresviv meg at Josef-metoden kan lesast av som årvåkenhet, lydighet, sindighet. Om orda kan verka noko gamalmodige, er noko av det vi verkeleg treng å sjå etter og be om—også for vår tid.

Som førebilete på Jesus, står Josef i ei særstilling. Teksten om han kan verka som eit soloportrett av ein helt. Men heller ikkje Josef sto åleine. Han fekk hjelp, og han søkte fellesskap. Ei av dei viktige linjene djupt i teksten er jo at Josef gjekk svært langt for å forsonast med familien sin. Men at det tok tid? Ja. At dei var på ulike stader? Ja. At det kosta? Ja. At det kravde eit verkeleg oppgjer og omvending? Ja.

Eit siste poeng. Vi lever i det uoversiktlege og uavklara. Eg tek meg sjølv i å klaga over manglande over- og utsikt, slik eg gjorde på loftsrommet heime i Suldal. Eg skulle ønskt eg såg vidare og såg breiare. Heile biletet, det skulle vi så gjerne likt å ha. Men menneske-formatet er avgrensa. Om utsikten er avgrensa, kan vi likevel la lyset utanfrå lysa opp rommet vårt. Slik ser vi også kvarandre og kan finna kraft i at vi er saman i dette rommet.

20.03.2017

▲ til toppen


Myndighet i liturgisaker

Johan Haga
advokat (H)

Menighetsmøtets innflytelse over vigselsliturgi

Et menighetsmøte i Agder har vedtatt at ny vigselsliturgi ikke skal innføres. Etter lovens ordlyd har menighetsmøtet kompetanse til å gjøre et slikt vedtak. Det er det neppe noen tvil om. Menighetsmøtet er derfor i sin gode rett og må respekteres.

Før de siste grunnlovsendringene, hadde Kongen myndighet til ikke bare å vedta liturgier, men også til å innføre, jfr. Grl. § 16 slik den tidligere lød. Slik er det ikke lenger etter Grunnlovsendringen i 2012. Kirkemøtet har ikke overtatt kongens posisjon i Grunnloven, og kan det heller ikke. Dette organ har overtatt Kongens myndighet til å vedta liturgi, men har selvfølgelig ikke overtatt Kongens særstilling i forhold til alminnelig lovgivning.

Rett nok er Den norske kirke fremdeles en statskirke, ikke minst fordi staten kontrollerer kirkens lovgivning. Alminnelig organisasjonsrett har derfor begrenset verdi når det gjelder forholdet mellom kirkemøtet og andre kirkelige organer så som menighetsmøtet, men den er ikke uten betydning. Forvaltningsloven og alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper gjelder for Den norske kirke, jfr. kirkeloven § 38.

Kirkemøtet har ingen annen myndighet enn det er tildelt av loven og kanskje det som følger av at dette organ er Den norske kirkes høyeste organ i spørsmål som kan avgjøres innenfor rammene av loven. Etter lovens ordlyd fastsetter kirkemøtet alle gudstjenestelige bøker.

Kirkeloven § 24, fjerde ledd har følgende ordlyd: «Kirkemøtet treffer avgjørelser og opptrer på vegne av rettssubjektet Den norske kirke når det ikke er fastsatt i eller i medhold av lov at myndigheten er lagt til annet organ.»

Nå fastsetter loven nettopp at avgjørelse om innføring av liturgi, er tillagt menighetsmøtet, jfr. § 11.

I og med at kirkemøtet ikke har overtatt (og heller ikke kan overta) kongens særstilling, hans prerogativ, er det ikke rom for å tolke loven innskrenkende slik at bestemmelsen bare gjelder der loven er taus. I tillegg til dette kommer legalitetsprinsippet også til anvendelse. Dette prinsipp innebærer at det forvaltningsorgan som vil gripe inn ovenfor et annet må ha hjemmel, og hjemmelen må være klar.

Det er slett ikke sikkert at kirkemøtet kunne pålegge den enkelte menighet hvilke gudstjenestelige bøker som skal benyttes om loven var taus på dette punkt. I dette tilfelle er loven ikke taus. Menighetsmøtet er gitt myndighet til å avgjøre hvilke gudstjenestelige bøker som skal benyttes. Kirkemøtet mangler hjemmel for å instruere menighetene på dette punkt. Jeg vil ikke unnlate å nevne at også bekjennelsesskriftene kan være av rettskildemessig betydning i denne sammenheng. Confessio Augustana artikkel sju understreker nettopp at det i en kirke ikke er nødvendig å ha de samme skikker. Det er således intet i Den norske kirkes verdigrunnlag som tilsier at kirkemøtet i strid med lovens ordlyd, skal kunne instruere den enkelte menighet om bruk av gudstjenestelige bøker.

Innføring av ny liturgi, det vil si vedtagelse av bruk av gudstjenestelige bøker, har også en prosessuell side. Det må treffes et vedtak om bruken, og vedtaket må iverksettes. Om kirkemøtet pålegger menighetene i sin alminnelighet å ta i bruk nye kirkelige bøker, kan menighetene kort og godt påberope sin egen myndighet etter loven og unnlate iverksettelsen. Kirkemøtet har så langt jeg vet, ikke tvangsmidler til å pålegge en menighet bruk av kirkelige bøker. Domstolene kan neppe dømme et menighetsmøte til å vedta noe det er imot fordi det er alminnelig antatt at en domstol ikke kan fastsette hva et vedtak skal gå ut på.

Den driftsmessige forvaltningen av kirkene tilligger kirkelig fellesråd. Dette rådet vil neppe kunne tillate bruk av kirken når noen ønsker å bruke gudstjenestelige bøker som ikke er vedtatt av menighetsmøtet, og derved overkjøre menighetsmøtet. Men opptrer et fellesråd i strid med menighetsmøtet vil dette være alvorlig myndighetsmisbruk etter gjeldende forvaltningsrett og administrativt ødeleggende for Den norske kirke om det ikke påtales.

Endelig er det et moment at om Den norske kirke skal være troverdig når det hevdes at det er rom for to syn i denne saken, da må man bøye seg for at et menighetsmøte treffer vedtak som ikke behager flertallet.

Dagen, 22.03.2017

▲ til toppen


Soknemøtet sitt mynde

Kronikk i Dagen, 30.03.2017

Slik held parodien fram, i kyrkjelyd etter kyrkjelyd, der både vanlege folk og media til nød har fått med seg at det er lov å «reservere» seg mot den nye læra. Dei har slett ikkje forstått at lærene er «likeverdige».

Sist veke trykte Dagen eit innlegg frå advokat Johan Haga. Det handla om soknemøtet sitt mynde til å ta (nye) liturgiar i bruk – eller til ikkje å gjera det.

Dette er det viktigaste innlegget avisa har hatt på svært lenge. Det bør klippast ut og spreiast. I Eiken i Agder har dei sjøvsagt teke vare på det. For dei har fått høyra frå biskopar og Kyrkjeråd at fordi Kyrkjemøtet no har det myndet som Kongen tidlegare hadde (§ 16 i Gr.l.), så kan det også hindra soknemøtet og lokale kyrkjelydar i å seia nei til den nye liturgien.

For det er ei sak berre for presteskapet, må vite. I prestane si tenesteordning står det nemleg noko om deira ansvar for gudstenestelege ordningar.

Men tenesteordningar står ikkje over lova. Ingen protesterer på at Kyrkjemøtet har mynde til å vedta slike liturgiar. Men i Kyrkjelova heiter det at soknemøtet skal ta stilling til innføring av nye liturgiar.

Kyrkjerådet og dette rådet sin stab gjer noko veldig dumt når dei hevdar at kyrkjelydane må halda fingrane frå fatet, eller ter seg overberande når desse kyrkjelydane trur dei har slikt mynde – slik eg las biskopen i Nord-Hålogaland sin kommentar til soknerådet i Kautokeino sitt vedtak. For sokneråda var sjølvstendige rettssubjekt lenge før det vart oppretta eit nasjonalt rettssubjekt (2017). Kyrkjemøtet kjem til å streva mykje med å finna balansen mellom det lokale og det nasjonale på dette området. Fordelinga av mynde må nemleg skje utan at det eine organet vert overordna dei mange. I så fall er vi på full fart bort frå ein luthersk tankegang om kyrkjeordninga. Avgjerda på dette området ligg enno nokre år fram i tid. Men det kjem ikkje på tale å endra Kyrkjelova før Stortinget har vedteke ei religionslov, der Den norske kyrkja også, truleg, vil ha sin del (jfr. formuleringar i ny § 16 i Gr.l.

Eg vil med dette oppmoda alle kyrkjelydar, særleg der kyrkjefolket kjenner seg uroa over å ha prestar som støttar den nye ekteskapslæra, til å gje fråsegner om at dei ikkje helsar denne læra velkomen hos seg. Skulle presten neglisjera eit slikt vedtak, så veit vedkomande likevel «kor landet ligg». Og skulle eit slikt framlegg ikkje bli vedteke, ja, så veit kyrkjelyden for sin del også «kor landet ligg».

Eg kjenner ein og annan biskop som vil lesa det eg skriv her som eit forsøk på å skapa uro. For dei har satsa på at alt skal gå roleg og harmonisk for seg, etter at Kyrkjemøtet gjorde eit vedtak dei var i mot, men likevel røysta før. Lat meg forsikra om at det er det motsette som ligg meg på hjarta. For no er uroa så stor og tålmodet så tynnslite mange stader, at det må finnast ein ventil som kan lufta uroa!

Sist helg tala eg i ei stor bedehusforsamling. Fleire eg snakka med hadde alt meldt seg ut av kyrkja. Avisene har ikkje skrive om det, for desse folka er ikkje kjendisar. Dessutan er dei ikkje så mange at ikkje eit konfirmantjubileum, ei kyrkjebok eller nokre dåpsfamiliar kan kamuflera kva dette tyder. Men det merkast i samfunnet av dei heilage, dei som trufast kjem saman i tru og tilbeding!

I eit sympatisk intervju i Ekko (NRK 2) med sokneprest Helge Standal i Sykkylven nyleg, kom det fram at han ikkje eingong får gå av i fred og ro, når han no vil slutta som prest. For det er grunngjevinga hans som provoserer. For sin del finn han ikkje å kunna tena i ei kyrkje som held seg med to diametralt motsette lærer om ekteskapet. Han skulle jo fått ros for logikken, om ikkje for konsekvensen han dreg! Men nei. Grunngjevinga hans har ført til uro i konfirmantflokken (ja, tru det?), slik at biskopen – som altså er samd med han i sak – spør om han kan tenkja seg å slutta litt tidlegare, før konfirmasjonen. For her er det jo «naturleg» å tenkja tre månaders oppseiing...

Slik held parodien fram, i kyrkjelyd etter kyrkjelyd, der både vanlege folk og media til nød har fått med seg at det er lov å «reservere» seg mot den nye læra. Dei har slett ikkje forstått at lærene er «likeverdige». For akkurat som i kyrkjevalet er dei som uttrykkjer seg i halar på Facebook ei utømeleg kjelde til å gjera livet utriveleg for forstokka prestar. Biskopen oppmodar prestane til å ha «tillit til KM-vedtaket». Den oppmodinga tek kaka! Kvifor skulle vi ha tillit til eit vedtak no , når vi aldri har hatt det før, men tvert om åtvara om at dét ville skje som no skjer?! Og kvifor skal vi ha tillit til eit vedtak der desse biskopane sjølve har fått skrive inn at dei er imot det?

Vi har nett feira Maria bodskapsdag, Marimesse. Det var denne dagen prestane under krigen valde til å vitna mot staten sine planar om å gje alle born og unge oppseding i det nasjonalsosialistiske livssynet. Kvifor? Slik grunngav dei det: «Det er i dag Maria Budskaps dag, søndagen som minner oss om at Maria var utvalgt av Gud til å bli Jesu mor, unnfange ham ved den høyestes kraft og føde ham til verden. Til enkle og jevne foreldre betrodde Gud sin egen sønn av evighet og lot dem for barnet Jesus være i Guds sted. Også heri ser vi som kristne en stadfestelse av at grunnforholdet mellom foreldre og barn er en Guds skaperordning, et gudbestemt forhold som består ubrytelig og hellig for alle hjem.»

Kyrkja lærer ikkje lenger at dette er ei skaparordning. For du tullar ikkje med skaparordningar, like lite som du tullar med naturlovene. Trur du som kyrkja trudde i 1942, kan du ikkje tru som Kyrkjemøtet i 2017. Derfor må prestar som stiller seg bak den nye læra, slik ein av dei faktisk uttrykte det då han vart utfordra: - Nei, kjønnspolariteten inngår ikkje i mi forståing av kva eit ekteskap er.

Difor er det meir sakssvarande, ja, ærleg, å seia at dei to lærene gjensidig utelukkar kvarandre, enn å seia at dei er likeverdige. Det første er sant. Det andre er løgn.

Respekt! - skriv dei unge når dei vil gje honnør. Eg nyttar gjerne same ordet: Ha respekt for at orda må uttrykkja ei meining . Det gjer dei ikkje i vår teologiske ny-tale.
Og det vil vi alle få lida for.

Egil Morland
varamedlem til Kyrkjemøtet, tidlegare medlem av Kyrkjerådet
20.03.2017

▲ til toppen


Uhøyrt av statsråd – og biskop

Av Egil Morland

Statskyrkja er avvikla, men lever vidare i beste velgåande. Viktigare enn kyrkja sitt sjølvstende er det at kyrkja framleis kan styrast, og hennar tilsette og prestar pressast på plass. Kven skulle tru at ein stortingsrepresentant etter 2017 skulle uteska statsråden si meining om at kyrkjelydar ikkje vil innføra den nye likekjønnslæra? Det har då statsråden aldeles ikkje noko med. Og biskopen? Han ventar til statsråden har svara. Men då kan han svara. Som statsråden.

Bunden folkekyrkje

Dette er ikkje ei fri folkekyrkje. Det er ei bunden folkekyrkje. Men fordi statsråden spelar på lag med makta i kyrkja, går alt stille og roleg for seg. Kyrkja ekspederer statsråden sine svar vidare i systemet. Det er nedslåande at dei tre biskopane som til no har kommentert soknemøtevedtak, er nett dei konservative Øygard, Reinertsen og Braut. Dei er alle samde med kyrkjelydane – i det teologiske. Og dei strekkjer seg så langt som at folk må få «meina» kva dei vil. Men det er ingenting å ta omsyn til.

Det er sjølvsagt ein illusjon å tru at ein einaste av desse biskopane nokosinne vil visa tilnærma same engasjement for sitt «likeverdige syn», som dei på den andre sida gjer.

Merknad mot lov

I følgje Dagen (12. mai) seier statsråd Helleland at sokneråda «verken bør eller kan hindre at homofile gis anledning til å gifte seg i sin kirke.» Grunngjevinga er Departementet sin merknad til endringar i Kyrkjelova i Lovproposisjon L55 (2015-2016). Rett nok må ho då også sitera at gudstenester og kyrkjelege handlingar skal gjennomførast i lojalitet mot evangelisk-luthersk lære. Dette skal gjelda i alle kyrkjelydar. Og det er det vesle ordet «alle» som gjev henne frimot til å svara som ho gjer.

Men ho kunne ha sitert frå andre deler av proposisjonen. Til dømes frå innleiinga: «Et hovedsynspunkt i reformen er at soknenes selvstendighet skal føres videre. Hvert av de 1280 soknene vil dermed fortsatt være den grunnleggende enheten i Den norske kirke og ha en selvstendig rettslig stilling.» Og – for å låna hennar eigen bruk av modale hjelpeverb – ho både burde og kunne ha sitert frå proposisjonen at endringene «som er gjennomført, betyr at Kongens særskilte kirkestyre er avviklet» (frå 2.2). Og lagt til at derfor korkje bør eller kan ho som statsråd seia meir i denne saka. Det er nemleg ikkje hennar sak.

KM kan ikkje instruera sokna

Frå kap. 3.1.1 kunne og burde ho dessutan ha sitert at i «likhet med kommunestyret er ikke soknets organer (menighetsrådet og det kirkelige fellesrådet) undergitt noen alminnelig organisasjons- og instruksjonsmyndighet fra andre.» Kvifor? Fordi soknet er eige rettssubjekt. Departementet hadde nemleg merka seg at det var brei oppslutnad om at det nye rettssubjektet (Den norske kyrkja sentralt) si rettslege handleevne «bør utformes slik at ikke soknets selvstendighet svekkes». Dette grunngjev proposisjonen med ei tilvising til § 11 i Kyrkjelova (!), som altså seier at det er soknemøtet som avgjer innføring av vedtekne liturgiar mm. Kvart enkelt sokn har den same rettslege handleevne som kyrkja sentralt.

Statsråden dreg altså ein av departementets merknader i ei retning som torpederer alle intensjonar med endringane i kyrkjelova, som for øvrig berre fann stad for å tilpassa eksisterande lov- og regelverk til den nye situasjonen pr. 1. januar 2017. Det går nemleg som ein raud tråd gjennom heile proposisjonen at reelt er ikkje relasjonane mellom kyrkjelege organ endra. Det kan ikkje skje før Kyrkjemøtet om nokre år går i gang med å laga ei ny ordning for kyrkja.

Men frå leiarane i kyrkja kjem det ikkje eit pip til protest når statsråden snakkar om ting ho ikkje lenger har noko med. Det er uhøyrt!

Så kva seier de – biskopar og kyrkjerådsfolk: Skal ulovfesta merknader frå Departementet framleis få trumfe gjeldande lov? Kva rettstilstand er vi då komen i?

15.05.2017

▲ til toppen


Nettverk for frimodighet

Vårt Land, 16.05.2017

Det kan være tøft å være motstrøms i kirken, og det kan være enda mer krevende å være motstrøms i samfunnet. Vårt Land har i reportasjer og på lederplass satt fokus på hvordan kirkens medarbeidere på lokalplan opplever å gjøre tjeneste i en kirke som har åpnet for vigsel av samkjønnede. Proster har - uavhengig av eget syn - ansvar for å skaffe prest som kan vie, og de må ha oversikt over hvilke holdninger prostiets prester har. Bjørgvin biskop forteller at han fire-fem ganger har rykket ut til forsvar for prester som er blitt kritisert fordi de ikke ønsker å vie homofile. Biskopen i Nord-Hålogaland bekrefter at saken skaper uro i flere menigheter.

Den 20. mars ble Frimodig kirke opprettet. Nettverket ble til for å gi støtte, veiledning og frimodighet til ansatte og frivillige medarbeidere som står på kirkens klassiske ekteskapsforståelse. Vi leser kirkemøtets vedtak om at de to syn skal ha samme rom og samme respekt. Virkeligheten er dessverre ikke alle steder slik. Straks etter kirkemøtet opplevde flere prester med det klassiske syn å bli negativt omtalt i lokale media. I Frimodig kirke har vi kontakt med prester som også opplever at kollegaforhold er blitt krevende. Menighetsrådsfolk har kontaktet oss med spørsmål om hvordan de best kan opptre i vanskelige lokale relasjoner.

Frimodig kirke er ikke blitt opprettet for å bidra til svartmaling av kirkesituasjonen. Tvert i mot er nettverket blitt til for å gi ansatte og frivillige glede og frimodighet i tjenesten. Vi tenker om ekteskapet som det store flertall av verdens kirker, og vi oppmuntres av reformasjonsjubileet til fortsatt å være forankret i evangelisk-luthersk teologi. I tillit til Guds ord vil vi forkynne rettferdiggjørelse ved tro alene og kallet til å være Jesu etterfølgere. Jesus forberedte sine disipler på at det kan koste å følge ham, men Det nye testamentet taler mest om tjenestens glede. I Frimodig kirke vil vi bygge nettverk slik at vi kan dele gleder og utfordringer, og også gi veiledning og støtte. Både Vårt Lands reportasjer og annen informasjon varsler at veien framover ikke bare vil være problemfri. Når vandringen er krevende, er fellesskap en gave!

Svein Granerud,
styreleder i Frimodig kirke

▲ til toppen


På geledd?

Av Sofie Braut
Vårt Land, 20.05.2017

Å «køyra sitt eige løp lokalt» er etter kvart blitt ein vel ­innarbeidd praksis i Den norske kyrkja. Sjå berre på biskopane.

Når det vert turbulens på grasrota i ein stor organisasjon som den norske kyrkja, dukkar det fort opp nokre dilemma. I kva grad skal lokalt engasjement og intern «sivil ulydighet» tolererast som eit uttrykk for ein livskraftig organisasjon med medlemmer som kjenner på eit sterkt eigarskap og ansvar for utviklinga?

Når det i det siste har vore opprør i ­nokre kyrkjelydar mot å innføra ny vigselsliturgi, har saka knytt til den nye ­liturgien teke ei ny vending. Spørsmålet om kva grad av sjølvråderett soknet har innanfor strukturen i Den norske kyrkja har fått fornya aktualitet.

Eige løp

Det er ingen tvil om at det å «køyra sitt eige løp lokalt» etter kvart er ein vel innarbeidd praksis i Den norske kyrkja (Dnk), og har til dømes blitt brukt fleire gonger for å bana vegen for den nye ekteskapslæra.

Vi ser jo faktisk også noko av det same mønsteret på bispenivå, no sist i samband med saka om sambuarskap for tilsette i vigsla stillingar. Her gjekk preses først ut med det som er kyrkja sitt syn, men ­etter berre kort tid får vi ulike versjonar frå andre biskopar. I lys av dette er det ikkje så overraskande at ikkje alle straks er på geledd etter det svært teologisk kontroversielle vedtaket frå Kyrkjemøtet tidlegare i år.

Tilslørande

Likevel kan ein tenkja seg at sporet med å prøva å fastsetja slik lokal sjølvråderett gjennom tolking av lovparagrafar både vil verta tidkrevjande, dyrt og skapa mindre motivasjon og glede blant alle som er involverte. På sikt kan det kanskje også koma til å tilsløra noko av det som verkeleg er problemet med vedtaket om «to likestilte syn» i ekteskapslæra.

For det eigentleg opprivande momentet ved etableringa av to motsette, men «likeverdige» syn i ekteskapssaka, ligg sjølvsagt ikkje i det organisatoriske. For å akseptera konsensusvedtaket må ein vera ein så hardbarka pragmatikar at ein faktisk legg vekk tanken om at alle liturgiar i Dnk skal vera forankra i bibelord. Det eine av dei to likestilte syna meiner faktisk at det andre synet inneber å gjera noko som er mot Guds skaparorden og Bibelens ord, til ein del av ei heilag handling. I dette ligg det, for den som tek seg tid til å tenkja etter, eit alvor som ein er nøydd for å respektera, uansett kva syn ein elles måtte ha.

Akkord

Det er dette alvoret som kjem til uttrykk når ein ser tendensar til opprør nokre stader på grasrota i Dnk. Folk leitar etter nye måtar å påpeika at vedtaket, slik det føreligg, inneber eit gedigent paradoks og for mange uløyste dilemma. Det er dessutan på lokalplanet folk kjenner skoen trykka i Dnk– både når lokalpressa krev at prestar står skulerett fordi dei refererer til bibelord om ekteskap mellom mann og kvinne, og når folk opplever å måtta gå på akkord med eiga overtyding – i einskapens namn.

Sjølv den mest eminente retorikar kan ikkje formulera seg vekk frå det som riv opp og splittar. Einskap er ikkje berre eit vedtak ein får til på toppen i ein organisasjon. I politikken kallar vi gjerne grasrotopprør og lokale protestar for kaos og bråk – samstundes med ei klar forståing av at dette er ein viktig del av eit velfungerande system, dette er også ein del av den demokratiske prosessen. Sjølv om eit vedtak frå leiarhald og mellom analytikarar går for å vera samlande og genialt, er det til sjuande og sist korleis det fungerer i praksis som avgjer.

Splitting som effekt

På eit overordna nivå, melder det seg nye spørsmål som gjeld valkyrkjelydar og kva fleksibilitet som kan finnast innanfor kyrkjestrukturen.

For kort tid sidan kunne vi her i avisa lesa om den danske kyrkjeforskaren Hans Raun Iversen, som åtvara mot å danna valkyrkjelydar i Noreg. I følgje han verkar slike nyetableringar nemleg splittande. For mange, inkludert underteikna, vert slik ein analyse på grensa til komisk.

Her blandar nok den gode forskaren noko så grunnleggjande som årsak og verknad. Å leggja til rette for meir fleksible ordningar som liknar valkyrkjelydane i Danmark er ikkje det som forårsakar eventuell splitting, det vil eventuelt vera ein effekt av eit vedtak som for mange i Den norske kyrkja verkar uklart på det som er aller viktigast: nemleg kva plass Bibelen har som autoritet og premissleverandør for det vi driv med i kyrkja.

Å skapa ein fleksibel struktur i Dnk kan kanskje vera med på å gjera det mogleg for fleire å vera med vidare. Korleis dette skal sjå ut, er for tidleg å heilt ha oversikt over. Ein ting er sikker: Å praktisera prøyssardisiplin ovanfor sokna er ikkje vegen å gå for å sikra den vidare einskapen.

▲ til toppen


Barnetro og levende voksentro

Verdidebatt.no, 19.06.2017

Det handler om hvilket jordsmonn av reflektert og levende tro som trengs i et barns omgivelser for at barnetroen skal ha rom til å vokse seg sterk og vare livet ut.

Sofie Braut har i sin faste spalte i Vårt Land satt et kritisk søkelys på begrepet "barnetro". Temaet er viktig. Hun tråkker noen på tærne. Kanskje Kirkens viktigste oppgave er å nå nye generasjoner med evangeliet. Og teologisk sett er et barns tro på Jesus like mye verdt som en voksens tro.

Men det er ikke dette det her handler om. Og det handler etter mitt skjønn heller ikke bare om hvilket trosliv de voksne har bruk for. Det handler om hvilket jordsmonn av reflektert og levende tro som trengs i et barns omgivelser for at barnetroen skal ha rom til å vokse seg sterk og vare livet ut.

Når man i norsk folkekirkelighet lett idealiserer "barnetroen" også hos voksne, kaster vi barnet ut med badevannet. Undersøkelser på overgang fra barnetro til voksentro, viser at mange unge voksne mister troen fordi det kristne miljøet de har vokst opp i ikke utrustet dem til å møte de intellektuelle utfordringene som kommer før eller siden. Dette i kombinasjon med at de voksne som omga dem i oppveksten i for liten grad hadde et trosliv som barna og de unge merket i hverdagen. En voksen tro som er synlig først og fremst på merkedager i livet, er et jordsmonn med begrensede vekstmuligheter.

Kirkens trosopplæringstiltak er en verdifull støtte for foreldrene. Men særlig i de aller første formative årene i barnets liv, er det hverdagstroen i hjemmet som teller mest.

Når mye i tillegg tyder på at vi beveger oss inn i et samfunnsklima der den kristne troen kommer under angrep på helt andre måter enn før, trenger både barn, unge og voksne å utrustes med en tro som tåler motgang, både på det "åndelige", intellektuelle og emosjonelle plan.

Det er lett å kjenne seg såret på egne og andres vegne når Sofie Braut setter likhetstegn mellom begrepet "barnetro" og "åndelig latskap". Men jeg tror hun formidler en nød som dypest sett handler om kristentroen vil ha overlevelsesmuligheter i Norge over tid.

Vidar Mæland Bakke
Nestleder i Frimodig kirke - et nettverk for bekjennelse, fornyelse og disippelskap i Den norske kirke

▲ til toppen


"Den lavmælte samtalen"

om misjon, folkekirke, fortapelse og ekteskapslære i Dagens avisspalter, sommeren 2017

Bakgrunn:
I løpet av et par uker i juli 2017 førte nestleder i Frimodig kirke og biskop emeritus Tor Berger Jørgensen en åpen samtale på avisa Dagens debattsider. Samtlige av innleggene ble også publisert i avisas papirutgave. Utgangspunktet for samtalen var artikler de begge har bidratt med til NMS´ jubileumsskrift, ”Sendt sammen”. I den første kronikken utfordret Bakke først Jørgensen på hans refleksjoner i boka rundt temaet misjon, folkekirke og læren om livets to utganger. Samtalen resulterte i totalt fire kronikker og tre innlegg i Dagen. Også sokneprest Espen Andreas Hasle bidro til samtalen med et innlegg som Jørgensen også kommenterer. Hasles innlegg er plassert inn i denne sammenstillingen.

Vidar Mæland Bakke, 6.7.2017:
”Kjære Tor Berger Jørgensen
– åpent brev om misjon og folkekirke”

Takk for sist, Tor. Vi møttes flyktig på NMS Sommerfest og Generalforsamling i Stavanger nå i sommer. Du sa vi måtte ta en skikkelig prat om ikke for lenge. Jeg sa ikke nei, men var kanskje litt unnvikende. Det har nok sammenheng med at du ruver sånn. Både som tidligere generalsekretær i NMS, pensjonert biskop og slagkraftig kirke-debattant. Og du ruver for meg personlig. Da jeg kom til Stavanger for å studere til å bli misjonsprest, var du den ubestridte misjonsgeneralen. Du bidro til å forme mitt misjonsengasjement og gi meg retning. Som den modige og fremoverlente lederskikkelsen du var og er, fulgte jeg godt med da du tok ordet, både i det offentlige rom og i interessante samtaler med oss studentene. Når jeg nå ikke kjenner meg igjen i flere av dine teologiske posisjoner, er det fristende å snakke om alt annen enn kirke og teologi. Av respekt. Og fordi jeg sikkert fort kommer til kort. Er likevel lavmælt teologisk meningsutveksling mulig? I så fall gjør jeg et forsøk.

I årene som har gått etter at du sluttet som generalsekretær, har du markert deg som en av de mest progressive og endringsvillige kirkeledere i nyere tid. Jeg har heiet på deg i ditt modige forsvar for flyktninger og asylsøkere og ditt brennende engasjement for klima og miljø. Du er ikke redd for å endre mening og komme til nye konklusjoner. I og for seg er det prisverdig. Slik du med patos og kraft tok offentlig avstand fra de homo-liberale biskopene i min studietid på 90-tallet, slik fremmet du like lidenskapelig innføringen av en helt ny lære om ekteskapet i dine år som biskop.

Selv har jeg gått delvis motsatt vei. Jeg tenkte ganske åpent og nyansert om dette spørsmålet i mine første år som prest, og var egentlig på leting etter gode argumenter for å skifte syn. Etter hvert har jeg blitt mer og mer overbevist om at Bibelen ikke er utdatert som kilde til læren om ekteskapet, ikke minst av hensyn til barna. Jeg tror det er overmodig å tro at vi vet så mye mer i dag enn de første kristne gjorde i en kulturkrets der homo-ekteskap var relativt vanlig. Og jeg er urolig når min kirke gjør menneskers erfaringer til en viktigere autoritet enn Bibelen, både på dette og andre områder. Er vi ikke her mer fanget av vår egen samtid enn vi liker å innrømme? En tid som priser enkeltindividets rett og plikt til å ”være seg selv” og lytte til sin ”indre stemme”, men som i neste øyeblikk tåler det svært dårlig når ikke alle går i takt og vil la seg skape i storsamfunnets bilde av det gode liv. Kjenner du ikke litt på den samme uroen?

Vi har nok også forandret oss underveis i synet på Den norske kirke. Det blir ganske tydelig i jubileumsskriftet ”Sendt sammen – NMS i 175 år”, der vi begge har gitt frittstående artikkelbidrag. Du skriver ganske optimistisk om misjon og folkekirke. Etter at du ble domprost og biskop, har du i større grad identifisert deg med det du kaller ”folkekirkeligheten”, til forskjell fra ”foreningskirkeligheten”. Jeg er enig med deg i din beskrivelse av organisasjonenes nedtur, i hvor vanskelig det har vært å ”fornye foreningsvirksomheten”. Men derfra går du videre til å tegne et langt mer positivt bilde av folkekirkeligheten enn jeg mener det er grunnlag for. Visst er det positivt at terskelen til nattverdbordet er blitt lavere for folk flest. ”Opplevelsen av tilknytning til og trygghet i kirkerom og kirkas verden er folkeliggjort”, skriver du. Men det samme folket vender da i praksis ryggen til gudstjenesten og nattverdbordet! Du får det nesten til å høres ut som om der bedehusene stenges ned, strømmer folk til kirkene. Men tallene viser vel noe annet? Oppslutningen om gudstjenester går jevnt nedover landet rundt.

Du nevner trosopplæringsprosjektet. Visst er det fantastisk at kirken har fått midler til å ansatte flere mennesker som skaper gode tiltak der mange barn får årlige møtepunkter med kirken. Men i skyggen av trosopplæringsprosjektet ser vi en annen virkelighet: Søndagsskoler legges ned over hele landet, fordi det ikke er frivillige ressurser til å drive det kontinuerlige barnearbeidet i tilknytning til gudstjenestene. Handler det noe om forkynnelsen de voksne møter? At kallet til å følge Jesus ikke følges så naturlig som før av kallet til forpliktelse, tjeneste og misjon? Kan det ikke tenkes at ”folkekirkeligheten” er avhengig av ”foreningskirkeligheten” for å overleve over tid?

Vi er også mange som stiller spørsmål ved om innholdet i den undervisningen vi gir våre barn i tilstrekkelig grad ruster barna apologetisk for å møte den økende sekulariseringen og det større trosmessige mangfoldet i Norge. Du skriver om tilknytning og trygghet i kirkerommet. Hva handler en slik tilknytning om hvis trosinnholdet i liten grad er kjent? I en tekstgjennomgåelse om det store gjestebudet snakker Eyvind Skeie om det han kaller ”velviljens forbannelse”: ”Alle var positive, men ingen stilte opp”. Denne velviljen er farlig, skriver han: ”Den stiller ingen krav. Den setter ikke mennesker på valg. Den fanger oss som troende mennesker i sosiale konvensjoner hvor vi tilpasser oss et liv i bekvemmelighet. Vi aksepterer at det er slik og vet ikke hva vi skal gjøre for å stille menneskene vi møter på avgjørende valg… Vi har grunn til å spørre oss selv om denne velviljen gjør at vi ikke forkynner den korsfestede Kristus slik vi er kalt til å gjøre”. Og jeg spør: Virker folkekirkelighetens velvilje snarere som en sovepille enn som en stimulans til misjon og disippelskap i vår tid?

I din identifikasjon med folkekirkeligheten, leter du etter teologisk forankring. Den skriver du at du finner i den lutherske bekjennelse der helligheten ikke først og fremst er knyttet til medlemmene, men til evangeliet. Til Jesus Kristus. Jeg er redd du her spiller sentrale elementer i kirkelæren ut mot hverandre. Du står i fare for å gjøre Kristus og kirken for mye til en metafysisk størrelse. Det paradoksale med kirken til alle tider har jo vært at slik Gud ble menneske av kjøtt og blod, slik gir også Jesus seg til kjenne i verden gjennom sårbare mennesker av kjøtt og blod, samlet rundt Jesus, forankret i hans Ord, rundt hans bord og sendt til verden som hans levende kropp. Er det ikke dette som er noe av mysteriet ved inkarnasjonen?

I din folkekirketeologi er ytterkanter og grenser uvesentlig, sier du. Jeg tror du trekker dette for langt. Det er helt sant at urmenigheten tålte et teologisk mangfold og et forskjellig handlingsmønster. Og da som nå innser vi at vi er avhengige av Guds nåde i Jesus Kristus, slik du skriver. Men jeg synes du opphøyer mangfoldet og det grenseløse til et ideal på en måte som blir ubibelsk. Det blir for meg tydelig når du i artikkelen trekker konsekvensene av det grenseløse perspektivet også i møte med Bibelens tale om de to utganger - og konkluderer med at alle blir frelst til slutt. I praksis gjør du denne erkjennelsen til et fundament for din folkekirkelige teologi. Du skal ha ros for at du våger å trekke en inkluderende folkekirketeologi helt til sin ytterste konsekvens. For det virker klargjørende. Men avslører også denne teologiens svakheter i møte med et samlet bibelsk vitnesbyrd og vår lutherske bekjennelse.

Jeg savner misjonsgeneralen Tor B. Jørgensen som var levende opptatt av en misjonal spiritualitet og lyttet nøye til impulsene fra den globale kirken, vel så mye som til norsk folkekirkelighet. I artikkelen jeg har skrevet sammen med Rolf Arne Tjøstheim til NMS sitt jubileumsskrift, skriver vi: ”Kan den vitalitet som preger kirkene i Afrika, Sør-Amerika og Asia smitte tilbake på Europa? Med sin iver og livskraft setter de nå mer og mer sitt tydelige stempel på global kristen teologi, etikk og spiritualitet. Stikkord her er en levende tro på at Gud virker i hverdagen. Borte er skillet mellom det åndelige og fysiske. Gud har med hele mennesket å gjøre. Jesus både frelser og helbreder. Troen leves ut i fellesskap. Bibelen har autoritet i dag. Mye av dette framstår som klassisk kristendom, men kan virke provoserende for en moderne europeisk tankegang. Og vi skal heller ikke omfavne all deres teologi og praksis helt ukritisk. Men trenger vi dem som mer enn eksotiske fremmedelementer som vi betrakter på avstand? Har vi behov for blodoverføring inn i de tradisjonelle kirkene hvis de skal overleve? Det handler ikke først og fremst om å bringe inn noe helt nytt, men snarere om å finne tilbake noe av den spiritualitet som blant annet preget protestantisk misjon og NMS fra starten av.”

Når NMS staker ut veien videre, også i sitt arbeid i Norge, håper jeg organisasjonen våger å lytte mer til stemmene fra det globale kirkefellesskapet enn til Den norske kirkes dørvoktere.

Vidar Mæland Bakke
Nestleder i nettverket Frimodig kirke

Tor B. Jørgensen, 10.7.2017:
”Noen ord om dørvokting”

Takk til deg, Vidar Mæland Bakke, for viktige spørsmål du stiler til meg i et åpent brev om misjons og folkekirke her i DagensDebatt (6.7) og i papirutgaven (10.7). Utgangspunktet er en artikkel jeg har skrevet i NMS sitt jubileumsskrift "Sendt sammen - NMS i 175 år".

Ingressen på ditt brev lyder: «Når NMS staker ut veien videre, også for sitt arbeid i Norge, håper jeg organisasjonen våger å lytte mer til stemmene fra det globale kirkefellesskapet enn til den norske folkekirkes dørvoktere.» Du ønsker en lavmælt samtale. Jeg blir gjerne med på en slik samtale. Jeg tror den kan være viktig. Det er mange spenningsflater i norsk kirkehistorie nettopp knyttet til hva vi forstår med kirke og hva vi forstår med misjon.

Jeg har lenge savnet en slik samtale i det nye kirkelige og misjonale landskapet vi befinner oss. Men dialog er en vanskelig kunst, slik også misjon er det. For å få til en god dialog er det viktig at vi har et noenlunde godt grep om hverandres utgangspunkt og vår forståelse av virkeligheten. Målet må være å bygge ned uegentlige motsetninger slik at vi eventuelt kan erkjenne at vi er «sendt sammen», slik tittelen på jubileumsboka lyder. Selv om vi fortsatt kan se forskjellig på vesentlige på viktige spørsmål.

Du, Vidar, har sammen med en annen NMS-medarbeider, Rolf Arne Tjøstheim, selv skrevet en artikkel i den nevnte jubileumsboka. I denne artikkelen, «Mens dere går» kaster dere lys over den nye misjonssituasjonen i Europa. Dere tegner et bilde av et Europa hvor kirke og kristendom er i radikal tilbakegang og hvor vi har mye å lære av migranter fra kirker i det som ført ble kalt «misjonsland». Glød, varme og pågangsmot. Vitneiver og engasjement i aktivt menighetsliv. Verdier som preger kirkene i mange land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Kan vi, gjerne i samarbeid med migranter og kirker fra andre land, skape slikt engasjement i Den norske kirkes menigheter? Slik oppfatter jeg deres intensjoner og det programmet Rolf Arne nå leder i NMS som kalles «Nettverk for menighetsplanting».

Hvor vidt det er behov for flere og nye menigheter, skal ikke jeg ha noen bestemt mening om. Slik utviklingen er i vår kirke akkurat nå, er det mer spørsmål om sammenslåinger og reduksjoner. Jeg ser nok vanskeligheter med å skape nye tilleggsstrukturer. Men lengselen etter et mer aktivt gudstjenesteliv med større deltakelse og et bredere frivillig engasjement, er sterkt mange steder. Her vil lokale forhold og praktiske muligheter være forskjellige i vårt langstrakte og mangslungne kirkelandskap. Kan de tradisjonelle misjonsorganisasjonene omdannes til en type inspirasjons- og forsøksmiljøer i det lokale menighetslivet, er det en interessant og spennende utvikling for folkekirkas framtid. Hadde jeg skrevet folkekirkeartikkelen min på nytt nå, skulle jeg gjerne ha hatt med en slik utfordring som en oppfølging av vår felles erkjennelse av de klassiske organisasjonenes tilbakegang i kirkelandskapet.

Det spennende spørsmålet er om du hadde vurdert mitt bidrag mer velvillig hvis jeg hadde skrevet noe om dette, og slik bygd bro over til din og Rolf Arnes artikkel. Mitt perspektiv har vært et litt annet. Og her blir kanskje spenningene til en kløft mellom oss? Det aner meg. Kanskje er det knyttet til det begrepet du innfører: «Folkekirkelighetens dørvoktere». Du mener jeg bedriver slik dørvoktervirksomhet, uten at det blir helt klart for meg hva du mener. Nå antar jeg at du henter det begrepet fra min artikkel hvor jeg skriver at organisasjonskristendommen, med sitt foreningskirkelige kirkesyn, har «representert en vokterkultur». Dette kjenner vi igjen i NMS sin historie. I artikkelen peker jeg på håndteringen av buddhistmisjonæren Karl Ludvig Reichelt som ble tvunget til å forlate NMS i 1925. Ikke bare fordi han hadde en uvant tilnærming til evangelisering blant buddhistiske munker i Kina, men også fordi han ikke kunne følge parolen fra det store landsmøte i Calmeyergatens misjonshus i 1920 om ikke å samarbeide med «liberale» teologer hjemme i Norge. Jeg kunne også ha nevnt den kjente Madagaskarmisjonæren Johannes Johnson som et knapt tiår tidligere ble fratatt vervet som redaktør av NMS sitt ungdomsmagasin fordi han hadde anmeldt en «liberal» fagbok om Det gamle testamentet der han ga sin tilslutning til at Moses ikke hadde skrevet alle mosebøkene.

Etter krigen støttet også NMS Hallesbys radiotale om det dramatiske valget mellom å ta imot Jesus eller mulighetene for falle rett i helvete. I NMS var motstanden mot kvinnelige prester lenge sterk. Først 28 år etter den første ordinasjon av en kvinne i Norge, åpnet NMS for bruk av kvinnelige prester i 1989. For meg personlig ble det en vekker da det ferske SMM-samarbeidet fra 1993 holdt på å rakne fordi tre biskoper våren 1995 gikk inn for å åpne for anerkjennelse av homofilt samliv. Det spisset seg skikkelig til rundt generalforsmalingen på Hamar året etter. Hvilken rolle skulle biskop Rose Marie Køhn ha på arrangementet? Selv om jeg hadde uttalt meg sterkt kritisk til endringen i de tre biskopers syn, opplevde jeg truslene om boikott dersom Hamar biskop skulle sees på en talerstol, enn si delta i søndagens store misjonsgudstjeneste i Vikingeskipet, svært ubehagelig. Ville ikke NMS være tjent med en klar forpliktelse til konstruktivt samarbeid på tross av teologisk uenighet?

For meg handlet dette om en «vokterkultur». Vi fant en slags løsning. Men det smakte ikke godt. Om en biskop eller en prest inntar det som oppfattes «liberale» posisjoner, ødelegger det for det fellesskapet vi deler i Jesus Kristus? Er det et poeng å gjøre NMS sitt misjonsengasjement i Den norske kirke avhengig av denne kirkas teologiske profil? Dette plager meg fortsatt, Vidar. Jeg tror vi kunne ha vært et annet sted om NMS hadde hatt en enda tydeligere og sterkere frimodighet på Den norske kirkes vegne uten forbehold og betingelser. Organisasjonen behøver ikke stå inne for den teologien som en kan møte i lokalmenigheter, bispedømmer eller kirkemøter. Det dreier seg om misjon, og ikke om «dørvokteri».

En slik grunnholdning vil jeg gjerne «vokte»: Det grenseløse fellesskapet vi har i Kristus. Hvor poenget ikke er å vokte på hverandre, men å leve i det frihetens rom overfor hverandre som skapes i vår felles erkjennelse av vår avhengighet av nåden i Jesus Kristus. Sånn de greide å bli enige om ikke å kreve overholdelse av de samme renhetsforskriftene for «de hedningekristne» i urkirken. (Apgj 15). Akkurat dette perspektivet vil jeg gjerne henge om.

Her har erfaringene som folkekirkeprest og biskop fått meg til å tenke en del nye tanker rundt hvordan vi kan formulere en kirkeforståelse som ikke er så opptatt av grensene, men av sentrum i alt kirkens liv: Jesus Kristus. Du og mange med deg, mener vel at jeg har beveget meg for langt i retning av det vi på teologisk fagspråk kaller apokatastasis. Altså alle tings gjenopprettelse. Hvor ikke dommen blir borte og sannheten om ondskap og lidelse skal avdekkes og renses bort. Men en tenkemåte som jeg blant annet gjenkjenner i to poetiske visjoner i brevene: Ef 1,10 hvor det sies at alt til slutt skal sammenfattes i Kristus, og ikke minst i Fil 2,10, hvor det heter at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg .. og hver tunge «bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære!» En slik tenkemåte tar ikke bort misjonsengasjementet. Det styrker det. Som jeg sa i et lite innlegg på generalforsamlingen i Stavanger nylig: Da jeg kom til Misjonsskolen i 1966 ble jeg overrasket over lysreklamen nede ved Breiavatnet: «Jesus er verdens lys». Skiltet er borte nå, men Jesus er fortsatt verdens lys – og menneskene i vår verden trenger dette lyset mer enn noen sinne. Vi får aldri nok av det.

Det jeg gjerne vil høre mer om fra deg, Vidar, er om du anser at det fellesskapet jeg mener vi deler i troen på Jesus Kristus, åpner for et fellesskap som overskrider de teologiske spenningene som måtte være mellom oss, i vårt felles engasjement for å gjøre misjon til en levende dimensjon i den norske folkekirka? Spørsmålet er viktig, men jeg håper du tar imot det som velment og lavmælt. Jeg er spent på ditt svar og hvor denne samtalen vil lede oss.

Tor Berger Jørgensen, biskop emeritus

Vidar Mæland Bakke, 13.7.2017:
Litt mer om dørvokting, misjon og folkekirke

Jeg spør meg om det er foreningskirkelighetens eller folkekirkelighetens dørvoktere vi har størst grunn til å bekymre oss for i dag.

Kan en teologi som er inkluderende i ytterste konsekvens hva frelsen angår, i lengden tåle en klassisk kristendomsforståelse som fastholder læren om de to utganger? Jeg tror det handler om både NMS´ og Den norske kirkes sjel.

Takk, Tor B. Jørgensen, for ditt grundige svar på mitt åpne brev om misjon og folkekirke midt i fellesferien. Du gir meg også noen utfordringer tilbake, som jeg vil forsøke å svare på etter beste evne.

Nyansert samtale

Jeg er glad for at du innledningsvis nyanserer bildet av ”foreningskirkelighetens” plass i kirkelandskapet ved å åpne for ”inspirasjons- og forsøksmiljøer i det lokale menighetslivet”.

Jeg er selv prest i valgmenigheten ByMenigheten, som har fått lov til å utfolde seg som et slags forsøksprosjekt i Sandnes siden 1999. Vi er en litt utypisk del av den lokale menighetsfloraen innenfor Den norske kirke, til glede for noen, til frustrasjon for andre.

NMS og Den norske kirke

Fra min nåværende posisjon som frivillig i NMS, uten formelle verv, utfordrer jeg mildt organisasjonen sin plass i det norske kirkelandskapet, både med tanke på misjon og menighetsutvikling.

I en stadig mer spenningsfylt og mangfoldig kirkelig situasjon, forsøker NMS å være både selvstendig og på samme tid tettere knyttet til Den norske kirke enn noen gang. Dette skjer mens andre organisasjoner tydeligere distanserer seg. Det er en dobbelthet som kan gi spennende muligheter. Men da må den forvaltes godt.

Det kan bli fristende for NMS å gå helt i ett med Den norske kirke, søke å være like spiselig for et hvert kirkelig ståsted ved å skille ”misjon” ut som et frittstående prosjekt der alle står sammen, et slags fredelig pusterom fra utmattende kirkelig uenighet.

Du, Tor, bidrar egentlig positivt til det motsatte, ved å våge å ta opp kontroversielle spørsmål i ditt artikkelbidrag til jubileumsskriftet. Jeg er for åpenhet og dialog om vanskelige emner.

Da ligger det samtidig i sakens natur at noen av dine synspunkter møter motstand fra de av oss som orker å bedrive meningsutveksling i sommervarmen. Jeg håper at også NMS sitt landsstyre markerer noen tydelige grensesteiner for den teologi og etikk som forankrer misjonsoppdraget, i vår tid.

Da håper jeg det er mulig å skjelne mellom berettiget meningsmangfold blant alle som med ulike utgangspunkt støtter NMS lokalt og internasjonalt og det læremessige ståsted som denne organisasjonen inntar i sin forkynnelse og praksis, både i Norge og i møte med samarbeidskirkene.

Apokatastasis

Mange av oss mener det ikke er likegyldig hva kirken lærer om de to utganger på livet. Sagt mer direkte: Jeg mener at ikke alle standpunkter kan være like gyldige.

Kirkefaderen Origenes lanserte tanken om alle tings gjenopprettelse (apokatastasis), med utgangspunkt i et ganske dunkelt avsnitt i 1. Kor 15,28. Læren ble videreutviklet av blant andre Gregor av Nyssa.

Senere ble den kraftig kritisert av flere kirkemøter og avvist som vranglære uten bibelsk belegg. Jeg mener vi må skjelne mellom et menneskelig håp om at alle blir frelst til slutt, og det å ta til orde for dette som et nytt dogme i kirken. Tar jeg feil i at det er det siste du gjør, Tor?

De to stedene du nevner fra Ef 1,10 og Fil 2,10 er å regne som poetiske hymner. For å bringe inn en aktuell parallell: Jeg fikk lov å skrive en sang til NMS´ generalforsamling i sommer som ble sunget flere ganger.

Refrenget lyder slik: ”Syng tru! Halleluja! Halleluja! Syng håpet frå heilage ord – til kjærleiken femner kvar ein som bur på ei grenselaus himmeljord”. Med forbilde i slike bibelvers som du refererer til, uttrykker sangen et endetidshåp om at alle mennesker skal bli omfavnet av Guds kjærlighet i Jesus Kristus.

Leses dette refrenget slik du leser Paulus, kunne man slutte at Vidar nå garanterer alle mennesker frelse, uavhengig av sin tro. Men resten av teksten er skrevet i bønnens og salmens form. Sangen er et rop til misjonens Herre om at han skal fullføre sin frelsesplan om en ny himmel og en ny jord der vi alle får bo.

Fortapelsen som bakteppe

Det er ikke frykten for menneskers fortapelse som først og fremst motiverer meg til misjon. Det er et brennende ønske om at alle mennesker skal få del i nåden og det nye livet sammen med Jesus, allerede nå og i et evighetsperspektiv. Men fortapelsens mulighet ligger der som et bakteppe jeg ikke bare kan fjerne.

I det samme Korinterbrevet der Paulus skriver at Gud en dag skal være ”alt i alle”, skriver han også flere ganger om ”dem som går fortapt”.

I Romerne 8 begynner han med å slå fast at det ikke er ”noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus”, for senere i kapittel 10 og 11 å uttrykke sorg over dem som er skilt fra Kristus.

Og han skriver: ”Så ser du at Gud er både god og streng – streng mot dem som er falt, men god mot deg dersom du holder fast på hans godhet. Ellers blir også du hugget av. Men også de andre skal bli podet inn dersom de ikke holder fast på sin vantro.

For Gud har makt til å pode dem inn igjen”. (Rom 11, 22-23). Her uttrykkes en dobbelthet: Ansvaret for selv å holde fast på Guds godhet og ikke være vantro. Og samtidig troen på at Gud likevel har all makt.

I Jesu egen forkynnelse var fortapelsens bakteppe tydelig til stede: ”Ingen kommer til Far uten ved meg” (Joh 14,6). Og på direkte spørsmål om det er få som blir frelst, svarte han: ”Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det”. (Luk 13,24).

Jeg bærer på det samme håpet som deg, Tor, og ber om at alle mennesker skal bli frelst. Men som prester og lærere påhviler det oss et særlig stort ansvar. Har vi virkelig mandat til å si at det går bra til slutt, og at alle rekker fram til Gud på egen hånd, uten å forholde seg til Jesus som Sannheten, Veien og Livet?

Avsluttende ord om dørvokting

Overskriften i mitt åpne brev var: ”Folkekirkelighetens dørvoktere”. En spissformulering jeg ikke forklarte noe nærmere. Det refererer, som du antyder, til din egen bruk av vokter-begrepet i dine historiske eksempler fra foreningskirkeligheten.

Jeg viser ikke til folkekirken som sådan, men til den ideologi som stadig flere bruker til å forankre folkekirken teologisk. I sin radikale form benyttes den langt på vei til å stenge ute en klassisk bibelavhengig teologi fra vår felles kirke.

De tidlige tegnene har begynt å vise seg i spørsmålet om liturgier for ekteskapsinngåelse. Og jeg tror det vil bli enda tydeligere med en universalistisk frelsesforståelse, hvis den anerkjennes som en valgfri variant innenfor kirken.

For kan en teologi som er inkluderende i ytterste konsekvens hva frelsen angår, i lengden tåle en klassisk kristendomsforståelse som fastholder læren om de to utganger? Jeg tror det handler om både NMS´ og Den norske kirkes sjel.

I sin bok om sekularisering, skriver Magnus Malm om ”kirkens anti-fundamentalistiske fangenskap”: ”For ikke å bli forvekslet med fundamentalistisk religiøsitet toner vi ned alle sannhetskravene og utfordringene som på noe vis avviker fra mainstream.

Enhver offentlig uttalelse fra en av kirkens ledere må stemples med garantien: ”Obs! Inneholder ikke spor av trangsynt fundamentalisme. Totalt ufarlig.” Jeg spør meg om det er foreningskirkelighetens eller folkekirkelighetens dørvoktere vi har størst grunn til å bekymre oss for i dag.

Vidar Mæland Bakke, nestleder i nettverket Frimodig kirke

Tor B. Jørgensen, 20.7.2017:
”Hvem tåler hvem?”

Dette viser både hvor viktig og hvor vanskelig en åpen og konkret samtale om grensesetting er.

Takk for respons, Vidar M. Bakke. Ditt siste innlegg, «Litt mer om dørvokting, misjon og folkekirke» (Dagen mandag 17. juli), viser både hvor viktig og hvor vanskelig en åpen og konkret samtale om grensesetting er. Vi går inn i slike samtaler med forskjellig forståelse av egne og de andres posisjoner. Og vi bærer med oss bilder av hva hvilke konsekvenser nye og gamle posisjoner etter vår forståelse kan få både for kirken og kirkens misjon.

De konkrete teologiske spørsmålene dreier seg helt konkret for oss dels om likekjønnet ekteskap som nå er godtatt i Den norske kirke, og dels om mine mer personlige refleksjoner om «dobbelte utgang». Jeg leser deg slik at du er bekymret for at en «klassisk bibelavhengig teologi» vil stenges ute fra vår felles kirke. Både innføringen av ny liturgi for ekteskapsinngåelse og en universalistisk frelsesforståelse, «hvis den anerkjennes som en valgfri variant innenfor kirken», mener du peker i en slik retning. Dette vil jeg kommentere.

For det første: Hva betyr egentlig henvisningen til en «klassisk bibelavhengig teologi»? Slik jeg leser den del av kirkehistorien jeg selv er en del av (og du ikke er så langt unna), mener jeg det har skjedd viktige endringer i hva som kan forstås som «klassisk bibelavhengig teologi» nettopp i disse spørsmålene.

I utgangspunktet kan det kanskje forklares som språklige justeringer, men i sak er de språklige endringene av stor teologisk relevans: Vi kaller ikke homofile handlinger for «vederstyggeligheter» lenger. Men det gjør jo Bibelen, og det gjorde biskopene i 1954. Dagens «dvaske», velvillige språk, ville ikke bli tålt i 1954. Da jeg begynte å «svekke» mitt språk på 90-tallet, var det mange som lurte på om jeg var «på gli» - og det var ikke sagt med velvilje.

Det skjer endringer, hele tiden. Store og viktige endringer. Jeg har en egen kortliste over slike saker: Tenk på endringen fra det geosentriske og «bibelavhengige» verdensbildet til det heliosentriske. Tenk på den kronologiske skapelseshistorien som ble ansett for faktisk univershistorie med «bibelavhengig» tidslinje på rundt 4000 år. Tenk på forbudet mot slavehandel. Tenk på kvinnelig stemmerett og kvinnelige misjonærer i NMS. Tenk på kvinnelige prester. I hver av disse kampene, har gjennomgående «klassisk bibelavhengig teologi» vært noe annet enn det er i dag. Kanskje med det klareste unntaket i deler av kampen for oppheving av slavehandelen i England for to hundre år siden.

Du skriver om ditt eget endetidshåp, så vakkert og inntrykksfylt i din generalforsamlingssang: «Syng tru! Halleluja! Halleluja! Syng håpet frå heilage ord til kjærleiken femner kvar ein som bur på ei grenselaus himmeljord». Jeg sang den med stor glede. Nå registrerer jeg at du skjelner mellom et slikt poetisk bønnens og håpets språk på den ene siden og et dogmatisk lærespråk på den andre. Du spør meg om jeg tar til orde for apokatastasisforestillingen som et nytt dogme i kirken.

En slik ambisjon har jeg ikke. Men jeg tillater meg å formulere tanker om temaet som min bibellesning og kirkelige tjeneste har skapt som en viktig dimensjon i min tro. Din omtale av fortapelsens mulighet, som ligger der som et «bakteppe jeg ikke bare kan fjerne», har jeg all sympati med. Men det er noe ganske annet slik fortapelsens virkelighet har vært forkynt i store deler av vår egen felles tradisjon.

Etter min vurdering er det bare en gradsforskjell i våre måter å uttrykke oss på. Mens avstanden til «klassisk» fortapelsesforkynnelse er monumental. Mine refleksjoner om de sterke ordene og bildene som brukes om fortapelsen i Det nye testamentet, leser jeg som sterke uttrykk for å fortelle oss hvor viktige livene våre er og som en påminnelse om at vi er ansvarlige overfor Gud og medmennesker for hvordan vi lever. Dommen er for meg en integrert del av min teologi om Jesu gjenkomst. Men nettopp gjennom dette avklarte møtet med Jesus, i dette sannhetens øyeblikk, der ondskapen, synden og døden blir avdekket og sannheten, nåden og kjærligheten seirer, vil alle få se han som han er.

Hvem vil da stå utenfor? Hvem vil da bli satt utenfor? Med et slik «bibelavhengig» bakteppe, ønsker også jeg å dele budskapet om Jesus Kristus med «det brennende ønske om at alle skal få del i nåden og det nye livet sammen med Jesus, allerede nå og i et evighetsperspektiv», som du skriver.

I dette perspektivet blir dine avsluttende bemerkninger om en utvikling i retning av at «alle sannhetskrav og utfordringer som på noe vis avviker fra mainstream», skal tones ned, litt vanskelig å forholde seg til. Jeg kjenner meg i alle fall ikke igjen i det. Heller ikke i at det skal innføres et godkjenningsstempel som garanterer «ingen spor av trangsynt fundamentalisme».

Er det ikke mer «bibelavhengig» å møte hverandre med ord om det fellesskapet vi har i vår felles avhengighet av Guds nåde i Jesus Kristus? Starter vi der blir det rom for mangfold i kirka og det blir fellesskap i misjon. Det burde være rom for oss begge. Både i Den norske kirke og NMS.

Tor Berger Jørgensen, biskop emeritus

Vidar Mæland Bakke, 20.7.2017:
”Ikke alt var bedre før, men er vi så mye klokere i dag?”

Tor B. Jørgensen, jeg spør meg hvorfor du så langt jeg kan se har valgt å flytte deg akkurat i de teologiske og etiske spørsmål som vanskeligst lar seg forene med vår egen samtids livsanskuelse og et moderne gudsbilde.

Ikke alt var bedre før, Tor, men er vi virkelig så mye klokere i dag?

Vi kan være enige om at ikke alt var bedre før. Språket har endret seg når vi omtaler mennesker vi er uenige med, mennesker som er annerledes enn oss, eller mennesker som gjør andre valg enn vi ville ha gjort. Vårt viktigste lutherske bekjennelsesskrift, Confessio Augustana, avslutter mange av sine artikler med det latinske ordet ”damnant”, ”de fordømmer”, og så følger de ulike trosretninger til høyre og venstre som lutheranerne betraktet som vranglære. Vi er barn av en tid som unngår slike ord, og det kan vi begge være glade for. Men er vi så mye klokere?

Lavmælt samtale

I en annen sammenheng omtaler jeg det jeg kaller ”lavmælte samtaler” slik: ”Lavmælt assosierer jeg med å være ydmyk, fintfølende, lyttende og langsom. Samtalene vi fører med hverandre kunne med fordel ofte være mer lavmælte (…) Ofte bærer samtalene våre heller preg av å være kravstore, høylytte, travle og bombastiske. En forutsetning for lavmælte samtaler er at vi våger den til tider skremmende sårbarheten. Da trengs det tillit og tid”. (Fra boka ”Disippelrytmer” som kommer i august).

Lavmælte samtaler er et vanskelig ideal å etterleve i praksis, ikke minst i den nye kommentarvirkeligheten sosiale medier har skapt. Jeg har derfor satt pris på denne samtalen med deg, Tor, der vi gir hverandre mulighet til å lytte og reflektere over det den andre sier, før vi svarer. Men fristelsen til å ty til ufine retoriske virkemidler er alltid til stede. Jeg innser at det siste avsnittet i mitt forrige innlegg, der jeg siterer Magnus Malm, kunne oppleves urettferdig mot deg, hvis du tolket det som at jeg mener du bedriver slik sensur mot ”trangsynt fundamentalisme”. Beklager den.

Fundamentalistfrykten

Dette er likevel en opplevd virkelighet for mange av oss som i dag står for mer kontroversielle synspunkter i det offentlige rom enn du gjør. Jeg spør: Er vi blitt så redde for å støte noen, at vi som forkynner og skriver unnlater å la vanskelige ord i Bibelen lyde på sine egne premisser både i og utenfor kirkerommet? Jeg tror frykten for fundamentaliststempelet er høyst reell i dag. I nettverket Frimodig kirke har vi kontakt med mange prester som har fått gjennomgå av lokalavisene fordi de står for en klassisk linje i ekteskapslæren. Da en lokal sokneprest i Sandnes nylig fikk førstesideoppslag og raus omtale i Stavanger Aftenblad etter å ha snudd og nå vil vie likekjønnede, var vi flere som kunne ønsket å gi et tilsvar på hans teologiske begrunnelse. Men vi lot være. Prisen for å gå offentlig ut i denne kontroversielle saken er for høy.

Jeg tror presset fra samfunnet og innflytelsen fra kirkelige autoriteter som deg også påvirker både sentrumsorienterte og i utgangspunktet konservative prester til å skifte syn. Hver gang dette skjer, lytter jeg spent etter hvilke nye innsikter de har kommet til i sin bibelforståelse. Men jeg hører ikke noe egentlig nytt. Det handler om å lytte til egen samvittighet og menneskers erfaringer. Det handler om at vi ikke kan være så nøye i ett spørsmål når vi er så liberale på andre områder. Eller det vises til slike lister som du anfører om hvor feil kirken har tatt før i historien.

Tidligere tiders språk og handlinger

Jeg er smertelig klar over at mye urett er begått mot homofile i ord og handlinger, helt inn i vår tid. Det maner til kirkelig forsiktighet, og mange vil mene at vi burde holde oss helt tause for å ikke gjøre mer skade. Du viser til hvordan språklige endringer har stor teologisk relevans, og nevner at homofile handlinger ikke lenger kalles ”vederstyggeligheter”. Jeg synes det er en ganske enkel måte å i praksis avvise alt biskopene sa i sin uttalelse i 1954 på. For meg er det i hvert fall ikke dermed opplest og vedtatt at bibelens tekster handler om noe helt annet enn det vi i dag snakker om med homofili.

Slik kunne vi også avvise innholdet i de lutherske bekjennelsesskriftene. Både Melanchthon som skrev Confessio Augustana og biskopene som omtalte homofili i 1954 var barn av sin tid med sitt språk. Men det betyr ikke at verken Confessio Augustana eller for den del biskopenes uttalelse fra 1954 trenger å skrotes som fullstendig ubrukelig, fordi vi i dag vet så mye mer. Kan det for eksempel tenkes at biskopene den gang sa ett og annet som vi i vår nærsynte lesning av vår samtid fortsatt burde lytte til? Og kan det tenkes at vi har en del å lære av Luthers form for bibelavhengighet, der både din og min versjon trolig i stor grad er farget av vår kulturs rasjonalisme og modernisme? Det rammer i så fall langt flere spørsmål enn dem vi har rukket å ta opp i vår samtale.

Moderne lesebriller

Du nevner andre spørsmål der kirken har endret sin oppfatning gjennom historien. Jeg synes ikke det holder verken som logisk eller teologisk argumentasjon, selv om det gjentas stadig oftere. Her vil jeg bare nevne at diskusjon om bibelsyn ikke spilte noen vesentlig rolle i overgangen fra geosentrisk til heliosentrisk verdensbilde eller når det gjaldt dateringen av jordens alder. Ung jord kreasjonisme er et moderne fenomen, og etter mitt skjønn en avsporing. Vi kan være enige om at Bibelen, når den leses på sine egne premisser, ikke alltid har til hensikt å gi detaljerte historiske beskrivelser av et hendelsesforløp eller nøyaktige vitenskapelige svar. Det er snarere moderne øyne som har forsøkt å lese Bibelen med slike briller. Men du har ikke overbevist meg om at det er dette det dreier seg om verken i spørsmålet om ekteskapslæren eller fortapelsens mulighet.

Forvirrende veiledning

Jeg har ikke de endelige svarene på de spørsmålene bibeltekster om homofili reiser for vår tid, men vi må vokte oss for å svare slik at utfordringen i dem blir borte. Det samme gjelder tekstene om de to utganger. De sistnevnte står der side om side med ordene om Guds grenseløse nåde, uendelige kjærlighet og hans ønske om at alle skal bli frelst.

Jeg er glad for at du i ditt siste innlegg avklarer at du ikke ønsker å ta til orde for apokatastasisforestillingen som et nytt dogme i kirken. Og jeg er glad for det fellesskapet vi har i Jesus Kristus og det felles engasjementet for at mennesker skal bli kjent med ham. Men med all respekt, jeg opplever likevel at du bidrar til å forvirre mer enn å veilede. Jeg er ikke klar til å bagatellisere den avstanden som er mellom oss. Og jeg spør meg hvorfor du så langt jeg kan se har valgt å flytte deg akkurat i de teologiske og etiske spørsmål som vanskeligst lar seg forene med vår egen samtids livsanskuelse og et moderne gudsbilde. Ikke alt var bedre før, Tor, men er vi virkelig så mye klokere i dag?

Vidar Mæland Bakke
Nestleder i nettverket Frimodig kirke

Espen Andreas Hasle, 20.7.2017:
”Grenser og senter”

Kirken trenger ledere som både har fokus på Jesus Kristus som troens sentrum, og vet hva kirke er til for.

I kjølvannet av NMS’ generalforsamling og jubileum, og biskop emeritus Tor B. Jørgensens bidrag i jubileumsboken () har Vidar Mæland Bakke innledet en lavmælt samtale på denne avisens debattsider.

I artikkelen skriver Jørgensen «i min folkekirketeologi er det dette lyset som er avgjørende. Da blir ytterkanter og grenser uvesentlig. Forskjeller i teologiske tolkninger underordnet.»

Her anvender Jørgensen den misjons-sosiologiske modellen «Centered set/Bounded set» fremsatt av Paul Hiebert i 1979. Hans poeng er at vi i misjon må ha fokus på sentrum, ikke grensene. Det er et godt poeng, som gir mye mening, ikke minst i ungdomsarbeid slik jeg kjenner det fra Oslo øst, der vi ofte møter unge med få ferdige «modeller» i hodet for hva det er å leve som en kristen. Da er det viktigere å se på retning enn grenser.

Likevel er det slik at alt som er noe må ha en grense. Hvis en ting, et land, en organisasjon eller en kirke ikke på noe som helst måte skiller seg fra noe annet vil det være umulig å si hva den tingen er. Norge er Norge blant annet avgrenset geografisk fra våre naboland. Hiebert anerkjenner tydelig at det i begge modeller finnes grenser, forskjellen ligger primært i hvor opptatt man er av dem.

Og det er er her Jørgensen mister meg. Når han fortsetter å slå et slag for en universalistisk (som omfatter alle) forståelse av frelse har han krysset en linje som rokker ved selve fundamentet i kristen tro. Det mest grunnleggende svaret på hvorfor vi er kirke er slik det fremstår i et samlet bibelsk vitnesbyrd at vi betyr en forskjell, ikke bare i dette livet, men også i evigheten. Jesus er ikke en vei til Gud, han er Veien.

Jørgensen er pensjonert biskop, men han lyttes til, og disse synspunktene gjenfinnes blant mange kollegaer. Da blir plutselig grenser interessante likevel. Jeg mener vi må spørre, er dette kristen tro? Det kan likne veldig, men uten fortapelsens mulighet mister hele frelsesverket sin avgjørende motivasjon. Hvis ikke det er budskapet om at frelsen er å finne hos Jesus Kristus som er vårt oppdrag og oppgave, da er det ikke kirke vi beskriver.

Som en av Den norske kirkes tidligere ledere har Jørgensen fremdeles et ansvar for å kunne si noe meningsfylt om hva som er kirke og hva som ikke er det.

En spennende øvelse kunne være å be Jørgensen nevne noen ting han ville si at en menighet eller prest kan hevde som klart ville gjort at Jørgensen som biskop måtte si at dette ikke holder?

Grensene er der. Utfordringen blir å ikke bli for rigid eller for uklar. Etter mitt skjønn trenger Den norske kirke å avklare grensene i en rekke fundamentale teologiske spørsmål. Ikke for å holde folk utenfor, der må vi tenke «centered set». Men når det kommer til å definere oss selv trenger vi grenser. Vi kan leve med uenighet i mye, men når vi går helt inn på klingen av mål og oppdrag er det krevende. For ut av de grensene vokser det fram et felles mål. Skal kirken kunne ha noe som helst slagkraft som organisasjon må vi som minimum kunne si felles hvorfor vi er her.

Espen Andreas Hasle

Tor B. Jørgensen, 21.7.2017:
”Sentrum og grenser for siste gang”

En siste og avsluttende kommentar fra min side i sommerens «lavmælte dialog» med Vidar Mæland Bakke om sentrum og grenser. Og en sidekommentar til Espen Andreas Hasle.

Jeg tillater meg en siste og avsluttende kommentar fra min side i sommerens «lavmælte dialog» med Vidar Mæland Bakke om sentrum og grenser. Det dreier seg om en respons på hans innlegg: «Ikke alt var bedre før, men er vi så mye klokere i dag?».

Jeg vil også benytte anledningen til en sidekommentar til Espen Andreas Hasle og hans «I fokus» spalte i Dagen (18.7): «Grenser og senter»

Vidar Mæland Bakke:

Først til deg, Vidar. Takk for mange velviljens ord. To ting vil jeg kommentere. For det første din nedtoning av de dype krisene tidligere tiders «bibelavhengighet» skapte i møte med ny kunnskap og innsikt.

Du nevner dagens «ungjord kreasjonister». Jeg tenker på den gamle kreasjonismen som var det anerkjente verdensbildet, hvor Bibelen ble brukt som kunnskapsbase for faktisk, vitenskapelig beskrivelse av virkeligheten. Helt til observasjonene og teoriene fra Kopernikus til Galilei, ble så overveldende at den «bibelavhengige» geosentriske virkelighetsforståelsen måtte vike plass. Det var en revolusjonerende erkjennelse fylt av tung teologisk uro.

Det samme gjelder forståelsen av universets og jordas tilblivelse. Darwins nye innsikter skapte en voldsom debatt som utfordret ikke minst kirka og teologien.

Og tenk på kvinnesynet! I NMS egen, «progressive» kvinnehistorie, var det i «bibelavhengighetens» navn lenge forbudt å velge kvinner til utsendinger til krets- og generalforsamling.

Kvinneforeningene ble lenge ikke godkjent som misjonsforeninger! Kvinnen var teologisk bestemt til ikke å kunne organisere seg og ikke ha lederverv. Det var hard teologisk strid om saken. I årevis.

I dag har vi et annet syn på kvinnen. Det er vanskelig å forstå hvor alvorlig striden var for dem som sto på begge sider. Likeverdet i kirke og samfunn er en ny oppfinnelse. I strid med slik «bibelavhengige» teologer har tolket Skriften i storparten av kirkens historie.

Leksøster Jeanne Wrede skriver interessant om dette i Vårt Land (20.7) med utgangspunkt i Den katolske kirkes motstand mot kvinnelige prester. Lærer vi ikke gjennom disse historiene at vi på et gitt tidspunkt holder noe for sant med Bibelen som «sannhetsvitne», mens en etablert sannhet må vike i møte med ny kunnskap. Utviklet i kombinasjonen mellom vitenskapelig innsikter og pådrivergruppers mot slik som for eksempel kvinnesaksforkjemperne. Mye endring har skjedd ved å lytte til deres erfaringer som selv er en del av en gruppe som er satt utenfor, gjerne med bibelsk begrunnelse.

I dette landskapet hører homofilispørsmålet etter mitt skjønn hjemme. Du opplever dette som forvirrende. Ja! Slik har det vært opplevde i alle disse endringsprosessene.

Og kan det være annerledes i en tro som har en grunntanke om inkarnasjonens forvirrende virkelighet. Ingen ting er vel mer forvirrende enn en teori om at Gud er blitt menneske og trådt inn i historiens forvirrende endringsprosesser. Og «læreforvirring» har fulgt kirka fra første stund. Jerusalemsmøtets kamp om renhetsforskriftene, står fram som et av de tydeligste eksemplene på dette for meg (Apgj 15).

Så skriver du noe om «fundamentalismefrykten». Jeg forstår deg slik at du med det mener frykten for å bli stemplet som fundamentalist i det offentlige rom. Slik merkelappsetting er til lite hjelp for den gode samtalen. Men dreier det seg ikke egentlig om å ha et «kontroversielt» standpunkt og ubehaget som følger med det?

Jeg vet en del om det. Er ikke poenget da å gi rom til ærlig og åpen samtale, slik vi forsøker nå?

Skulle jeg ønske å «tvinge» deg til taushet, eller omtale deg på en måte som sårer deg?

For meg har de vakre ordene om at der Ånden er, der er det frihet, en spesiell klang! Også om ordskiftet er hardt, slik det var på det nevnte Jerusalemsmøtet. Når vi erkjenner vår egen avhengighet av Guds nåde som også dekker vår egen mangelfullhet.

At striden nå er blitt spesielt vanskelig har sammenheng med en erkjennelse av at det er de dypeste følelsene til medvandrere vi deler troen med, vi diskuterer og ikke et abstrakt teologisk tema. Kanskje er det noe av det som skaper forlegenhet for dere som mener at «bibelavhengigheten» fortsatt betyr et nei til åpent og ordnet homofilt samliv.

Vi er tett inn ved spørsmål som angår menneskeverdet og diskriminering. Derfor blir språkbruken lett emosjonell, og samtalen vanskelig. For ikke lenge siden var den samfunnsmessige og ikke minst den kirkelige debatten «farlig» for de homofile og for dem som kjempet for deres rett til anerkjennelse. I kirken kunne en risikere å bli stemplet som «liberal» eller direkte bibelfornektende. En kunne bli satt utenfor i fellesskapet. I organisasjon og menighet. Valgte en taushetens veg, måtte en ofte lytte til ubehagelig omtale av eget liv eller egne spørsmål og oppfatninger.

Nå er dette kanskje snudd rundt. Men her skal ikke gjengjeldelsens lov være virksom. For meg står det som viktig å anerkjenne at vi kan leve med to syn og med anerkjennelsen av to livsmønstre. Slik en i urkirken kunne leve i to forskjellige renhetsunivers.

Espen Andreas Hasle:

Så et forsøk på svar til Espen Andreas Hasle. Hans utfordring er formulert slik at når jeg «fortsetter å slå et slag for en universell (som omfatter alle) forståelse av frelse, har han krysset en linje som rokker ved selve fundamentet i kristen tro». Kanskje hvis jeg opphevet dommen. Men det er jo nettopp alvoret i dommen og Bibelens budskap om Jesus som dommer, og samtidig frigjører, forløser og nyskaper som er en hjørnestein i min tro.

Jesus er Veien, Sannheten og Livet. Jeg har opplevd den store nåde å få se denne hemmeligheten her og nå. Det fyller livet mitt med et innhold jeg bare må dele med andre. For meg dreier det seg om hva det vil si å være menneske. Det dreier seg om å møte virkeligheten med det håp, den kjærlighet og den tro som livet med Jesus stadig bærer med seg.

Behøver jeg den negative utgang av livet eller tanker om fortapelsen som et «bakteppe» for å bruke Vidar Mæland Bakkes begrep, for å forkynne dette?

Mitt svar er nei.

Når jeg tenker etter har jeg aldri brukt det som et argument for å bli kristen verken som misjonær i Japan eller folkekirkeprest i Norge. For meg har det avgjørende vært å peke på Jesus og følge han.

Hasle vil at jeg skal si noe om hva kirke er og hva som ikke er det. Det kan se ut som han er mest opptatt av om jeg kan si noe om det siste. Hva som ikke hører hjemme i kirken. Han stiler spørsmålet til meg som tidligere biskop.

Hva ville jeg sagt «ikke holder» når det gjelder å være innenfor det kirken kan tolerere?

Jeg vil komme med et par antydninger:

Hvis noen nekter å ha fellesskap med andre fordi de hører til et annet folk, en annen rase, en sosialt sett ikke anerkjent gruppe, ville jeg si at vi har et alvorlig problem.

Hvis noen sier at Jesus ikke har levd, ikke døde på korset, ikke sto opp fra de døde, ikke skal komme igjen for å dømme levende og døde, har vi et problem.

Hvis noen motarbeider barnedåpen, vil jeg si at det er vanskelig å være prest i vår evangelisk-lutherske kirke. Bare for å angi noen stikkord.

Men, hvordan jeg ville håndtere saker som oppsto i forlengelsen av meningsbrytning om disse og andre spørsmål, er en annen sak. Det nærmeste jeg har vært er som generalsekretær å sende et brev til de biskopene som i 1995 gikk inn for anerkjennelse av homofilt samliv, at disse ikke lenger hadde Misjonsselskapets tillit og ikke ville bli invitert som forkynnere ved NMS-arrangementer.

Det var et forsøk på å sette en grense. Jeg mente det var rett å være tydelig og konkret. Men det uroet meg allerede da at to av disse kjente jeg godt som sterke formidler av en Jesus-forkynnelse jeg med glede og takk lyttet til.

Jeg vet ikke om dette var svar på dine spørsmål, Espen Andreas, men kanskje kan du si noe mer om hvilke forventninger du konkret har til grensesetting.

Tor Berger Jørgensen, biskop emeritus

Vidar Mæland Bakke, 22.7.2017:
”Hvordan forholder vi oss praktisk til hverandre?”

Avsluttende replikk til Tor Berger Jørgensen fra Vidar Mæland Bakke

Takk for at du har tatt deg så god tid til å svare og tildels avklare, Tor. Jeg for min del tenker også at vi nå er ved veis ende for denne samtalen.

Min siste replikk her handler om det sårbare og vanskelige punktet som du selv berører i det aller siste avsnittet. Hvordan forholder vi oss praktisk til hverandre? Du er fortsatt en forkynner av Guds nåde, noe vår samtale har vist meg igjen. Slik er du en av mange gode og kjære kollegaer som jeg med stor glede har lyttet til forkynnelsen til, men som ikke lenger har min tillit som lærere i de konkrete spørsmålene vi særlig har drøftet i vår samtale. Slik du opplevde at du måtte markere distanse i praktiske sammenhenger til tre biskoper i 1995, er dette en fortsatt brennaktuell problemstilling i min lokale menighetsvirkelighet. Du skriver at du som generalsekretær sendte brev til de biskopene som i 1995 gikk inn for anerkjennelse av homofilt samliv, at disse ikke lenger hadde Misjonsselskapets tillit og ikke ville bli invitert som forkynnere ved NMS-arrangementer.

Du skriver: “Det var et forsøk på å sette en grense. Jeg mente det var rett å være tydelig og konkret.”

Da har du vært der mange av oss fortsatt er i dag, og du har derfor trolig forståelse for vårt dilemma.

Slik jeg ser det har det ikke kommet nye perspektiver på bordet som var ukjente for oss den gangen, annet enn at Kirkemøtets flertall har gjort sine sentrale vedtak.

Hvordan så vi som lokalmenighet konkret og praktisk skal forholde oss til det vi ser på som falsk lære blant biskoper, proster, prester, kateketer og andre med forkynner- og læreransvar i de spørsmålene vår samtale har handlet særlig om, det trenger vi tid til å avklare framover. På hvilke arenaer og på hvilke områder kan vi i menighetssammenheng fortsatt samarbeide? Når er vi ved en grense der samarbeid skaper for mye støy og læremessig forvirring?

I nettverket Frimodig kirke har vi oppnevnt et Teologisk Utvalg som starter sitt arbeid rett over sommeren. Vi har også begynt å rekruttere et team av åndelige veiledere spredt rundt i landet. Blant de spørsmål vi ber om hjelp fra disse to gruppene til, er nettopp hvordan vi praktisk skal møte de ulike lokale situasjoner som oppstår i spenningen mellom tydelighet og pragmatisme, all den tid vi fortsatt skal være en del av det samme kirkesamfunnet.

Det er smertefulle temaer, men vi unngår dem ikke ved å late som de ikke er der.

Mvh Vidar Mæland Bakke Nestleder i nettverket Frimodig kirke

I etterkant fortsatte samtalen en kort stund på Facebook, bl.a. på Frimodig kirkes nettforum. og Espen Andreas Hasles åpne profil på Facebook. Her stilte medlem i Frimodig kirke, Frode Granerud (23.7.207) blant annet spørsmål til Tor Berger Jørgensen om det var slik for sistnevnte at ”misjon er viktig fordi det får avgjørende konsekvenser for livet her og nå, men ikke fordi det får avgjørende konsekvenser for livet i evigheten?”.

Vi tar i denne oversikten også med svaret fra Jørgensen og det utfyllende svaret han utfordret Granerud til å komme med om sin tilretteleggelse av læren om fortapelsen i sin forkynnelse:

Tor Berger Jørgensen, 24.7.2017 (publisert på Facebook):

Hvor får du det fra at troen på Jesus ikke har noen konsekvenser for evigheten? Selvsagt. Det er jo Han alt dreier seg om i tid og evighet! Han er det levende håp. Til alle som er redd for døden og dommen forkynner vi håpet i Jesus Kristus! - For meg er denne troen et eneste stort nådesbudskap som jeg vil dele med flest mulig. Men behøver jeg å si at de som av en eller annen grunn, mer og mindre reflektert, mer eller mindre tilfeldig, ikke ser dette, skulle være utesluttet fra Guds nåde? Det står for meg som ganske ufattelig... Folkekirkepresterfaringen kombinert med misjonsprestgjerning i Japan, har gjort en slik kristologisk universalisme til en teologisk nødvendighet for meg. - Jeg vil gjerne utfordre deg, Frode Granerud, til å beskrive din teologi om den negative siden av den doble utgang i et såkalt "bibelavhengig" språk. Hvordan forkynne fortapelsens virkelighet i vår folkekirkelige kontekst....? Eller som misjonær i Japan...? - Det er ikke meningen og stille vanskelige retoriske spørsmål. Det opptar meg faktisk ganske mye hvordan dette høres ut i din tegning av lære og formidling

Jeg vil gjerne utfordre deg, Frode Granerud, til å beskrive din teologi om den negative siden av den doble utgang i et såkalt ”bibelavhengig” språk. Hvordan forkynne fortapelsens virkelighet i vår folkekirkelige kontekst? Eller som misjonær i Japan? Det er ikke meningen å stille vanskelige retoriske spørsmål. Det opptar meg faktisk ganske mye hvordan dette høres ut i din tegning av lære og formidling.

Frode Granerud, 25.7.2017 (publisert på Facebook):

Takk for svar. Dette er et spørsmål som opptar meg også ganske mye, og som jeg ikke synes er særlig enkelt, derfor forsøker jeg å holde denne samtalen lavmælt. Og for å kunne føre en god samtale, forsøker jeg å forstå din posisjon helt presis.

Slik jeg forstår deg, sier du at til sist blir alle frelst, og ingen går fortapt, uavhengig av hva man har gjort og hva man har trodd i livet på jorden. Både den kristne, muslimen, buddhisten og ateisten blir frelst, fordi Jesu frelsesverk gjelder for alle mennesker uavhengig av om de i dette livet har gitt en aktiv tilslutning eller ikke. Det er dette jeg mener når jeg sier at jeg forstår deg som at tro eller mangel på tro ikke får avgjørende konsekvenser for livet etter døden. Har jeg oppfattet deg riktig?

Samtidig oppfatter jeg at du brenner sterkt for misjon. Slik jeg forstår deg, er grunnen til det at du ønsker at alle mennesker skal få del i fellesskapet med Gud og alle hans gode gaver også i dette livet, men ikke at de skal frelses fra den evige fortapelsen, siden heller ikke de som ikke tror vil dømmes til fortapelse. Stemmer det?

Jeg håper du ikke oppfatter meg polemisk eller vrangvillig, for det er ikke meningen å være det, men jeg ønsker som sagt å forsikre meg om at jeg har oppfattet deg riktig. Derfor må du gjerne korrigere formuleringene mine hvis du ikke kjenner deg igjen i det jeg skriver her.

Du utfordrer meg til å beskrive min egen posisjon, og den er kort oppsummert slik:

Jeg synes at spørsmålet om fortapelsen er det vanskeligste i hele den kristne troen. Jeg skulle ønske at du har rett, og at ingen går fortapt. Samtidig er det mange bibeltekster, og ikke minst mange Jesus-ord, som jeg ikke kan se at universalismen kommer til rette med. Derfor kan jeg heller ikke se at jeg som forkynner har anledning til å si så tydelig som du gjør at ingen går fortapt. Når dette blir tema i min forkynnelse og undervisning, og det hender det at det blir, så er jeg åpen om at jeg ikke synes dette er helt enkelt. Troen på to mulige utganger skaper en del vanskelige spørsmål, som hva med dem som aldri fikk høre evangeliet, eller dem som vokste opp i usunne kristne miljøer og derfor har valgt å ta avstand fra hele kristendommen, etc. Jeg er ikke redd for å si at disse spørsmålene har jeg ikke svar på, men samtidig sier jeg også at jeg tror at Gud har gode svar også på de vanskelige spørsmålene. Gud som skal dømme oss er god og rettferdig, og jeg er sikker på at ikke noen kommer til å stå på dommens dag og synes at Gud har dømt urettferdig.

Så ser jeg på det som min oppgave som forkynner å peke på Jesus som den som har åpnet veien til himmelen for oss, og å formidle invitasjonen til å ta imot frelse og evig liv fra ham. Slik jeg forstår Bibelen er det mulig å avvise dette, og slik stille seg utenfor fellesskapet med Gud, i tid og evighet. I møte med de vanskelige spørsmålene vil jeg formidle at den som tror på Jesus kan ha trygg forvisning om at han/hun er frelst og ikke trenger å frykte fortapelsen. Den som er redd for det som kommer etter døden, vil jeg oppmuntre til å se på Jesus, og til å ta imot og stole på det han gjorde for oss da han døde og sto opp.

Og hvis det til sist skulle vise seg at du har rett og jeg tar feil, så kommer jeg ikke til å bli det minste skuffet over det, tvert imot. Men så lenge Bibelens tekster er som de er, så kan ikke jeg se at det er mulig for oss å forkynne universalisme.

Frode Granerud, teolog og områdearbeider i NLM Region Øst

▲ til toppen


Når Gud retusjeres

Dagen, 21.12.2017

Da jeg ble fotografert som konfirmant, sørget fotografen for at bildet ble bedre enn originalen. Som femtenåring hadde jeg mye kviser i ansiktet. Men på det innrammede konfirmantbildet er jeg kvisefri og vakker, takket være fotografens bruk av retusjeringsteknikken.

Godt at et konfirmantbilde kan retusjeres. Verre er det når det samme skjer med gudsbildet. Det skjer når teologer (og andre) framstiller Gud uten de trekk som gjør ham mindre attraktiv i manges øyne.

De sider av Bibelens gudsbilde som oftest har vært gjenstand for retusjering, er Bibelens tale om Guds vrede og dom. Ikke så underlig. Det er krevende å forholde seg til at en god og kjærlig Gud også har en side gjør at jeg fylles av frykt og ikke våger løfte blikket. At Gud som elsker, også er en Gud som dømmer, ja kan dømme oss evig bort fra fellesskapet med seg – det er dobbelt krevende. Nå er det både i Det gamle og i Det nye testamentet mange ord som må settes i parentes, om vi kun vil løfte fram bildet av Gud som god og kjærlig. Og det paradoksale er at denne velmente retusjering leder til det motsatte av det som er hensikten. Guds godhet og kjærlighet tas lett ned på et nivå nær det jeg selv kan kjenne igjen og identifisere meg med. Alvorligst er det at evangeliet blir et annet.

I den senere tid har flere teologer – bl. a. i bokanmeldelser og debattinnlegg – drøftet forsoningslæren. Flere har stilt spørsmål ved den objektive forsoningslære, og åpnet for at den klassiske forsoningslære best uttrykker meningen med Jesus soningsdød på korset. Kort uttrykt innebærer den objektive forsoningslæren at Jesu død er en død i vårt sted, hvor han på korset soner Guds dom og straff over vår skyld. I den klassiskeforsoningslære er Jesu død et oppgjør med Djevelen og de onde krefter som omgir oss i fallets verden. Vi har også den subjektive forsoningslære, som ser Jesu død som medlidelse, et uendelig uttrykk for Guds kjærlighet til oss.

Hva evangeliet er, avgjøres av hvordan vi forstår Jesus død på korset. Og hva vi tenker om forsoningen, gjenspeiler hva vi tenker om Gud. De tre måtene å forstå forsoningen på, finner alle støtte i Guds ord. Ja, de har alle sin berettigelse, og skal løftes fram i kirkens forkynnelse. Men det store alvor oppstår når det retusjerte gudsbildet leder til at den objektive forsoningslæren tones ned eller forsvinner, slik vi ser mange tegn på i dag. Da får vi et annet evangelium. For evangeliets største gave og dypeste innhold er at det gjør meg rettferdig for Gud. Guds nåde springer ikke ut av Guds alminnelige velvilje. Nåden møter meg på det sted hvor Guds vrede rammet Jesus – i mitt sted. «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!» ropte Jesus. Da opplevde han den dypeste konsekvens av synderens møte med den hellige Gud. Den uskyldige gav livet, for at den skyldige skal leve. Det er grunntanken i bibelens tale om forsoningen. Og intet sted ser jeg dybden i Guds kjærlighet som her. Her har evangeliet sitt utspring. Visst et Jesu død ett oppgjør med Den onde og korset et uttrykk for Guds kjærlige medlidelse. Men korset er først og fremst det sted hvor jeg for Jesus skyld finner fred med Gud. Jeg trenger ikke et retusjert gudsbilde. Men jeg trenger Jesus, han som har forsonet meg med Gud.

Vi har feiret reformasjonens femhundreårsjubileum. Det vi ovenfor har talt om, er kjernestoff i arven fra reformatorene. Vi trenger stadig børste støvet av denne skatten!

Svein Granerud, styreleder i Frimodig kirke

▲ til toppen


Høringssvar fra Frimodig kirke – høring om ny "trossamfunnslov"

Oslo/Sandnes, 30.12.2017

”Frimodig kirke” er et nettverk innenfor Den norske kirke, stiftet 17. Mars 2017, bestående av 325 medlemmer, herav prester, andre kirkelig tilsatte og frivillige ledere. Nettverket har kontaktpersoner i alle bispedømmer og det er etablert regionale grupper i 8 av 11 bispedømmer. Mer informasjon om nettverket finnes på våre websider www.frimodigkirke.no. Vi er ikke oppført som høringsinstans på departementets hjemmesider, men benytter oss av retten til å svare på den åpne høringen.

I vårt høringssvar vil vi avgrense oss til å kommentere punktene 19 og 23 i vedlegget til høringsnotatet. Disse punktene refererer til kap. 8 i høringsnotatet og § 9 og § 11 i lovutkastet:

1) Soknet som selvstendig rettssubjekt:
Styret i Frimodig kirke støtter det fundamentale premisset om at soknet skal føres videre som selvstendig rettssubjekt i den nye loven, men mener lovutkastet er alt for vagt når det gjelder ansvarsforholdet mellom Den norske kirke som nasjonalt rettssubjekt og det enkelte soknet.

I høringsnotatet s. 72 skriver Departementet at det ”ikke (har) et mål om å forrykke den gjeldende balansen mellom ulike elementer i kirkeordningen.” Det vises til at Den norske kirke ble etablert som eget rettssubjekt i 2017, mens soknets rettslige stilling allerede ble klargjort i kirkeloven av 1996, basert på soknets århundrelange historie. Det nye nå er altså ikke soknet som rettssubjekt, men at avgjørende myndighet er overgitt fra staten til Kirkemøtet. Vår oppfatning er at den nye loven i praksis styrker Kirkemøtets myndighet på bekostning av den myndighet soknet tidligere har hatt, i følge lovverket. Soknene lovfestes i § 9, men i denne bestemmelsen gis ikke soknet noe innhold eller oppgaver. Soknenes status som handlende subjekt blir ikke synliggjort. Det vil kun være Kirkemøtet som kan vedta hvilke oppgaver og ansvar soknet kan få. I likhet med bl.a. Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon (KA) mener vi at lovforslagets omtale av forholdet mellom soknet som rettssubjekt og rettssubjektet Den norske kirke for ensidig peker i retning av Kirkemøtet som avgjørende myndighetsorgan. Den norske kirke bør være en ”kirke nedenfra”, bestående av medlemmer som gjennom kirkevalg og annen aktiv deltakelse i det lokale menighetslivet og dets organer, menighetsråd og menighetsmøte, beholder en stor grad av innflytelse og selvbestemmelse. Vi er kritiske til en utvikling som peker mot en mer sentralstyrt kirke, på bekostning av en lokal menighetsforankret kirke.

Et konkret eksempel på en svekking av soknets myndighet er etter vårt skjønn den såkalte ”liturgimyndigheten” som omtales i høringsnotatet 8.3.3., s. 77. Departementet foreslår at Kirkemøtet skal fastsette kirkens grunnlag og lære på trossamfunnets vegne og formulerer Lovutkastets § 10 første ledd slik: ”Kirkemøtet fastsetter kirkens grunnlag og lære og alle liturgier og gudstjenstlige bøker.” Vi finner det underlig at Departementet i kommentarer til dette punktet på den ene siden drøfter spørsmålet om andre organer enn Kirkemøtet skal kunne opptre på det nasjonale rettssubjektets vegne, (jf. setningen ”Dette er ikke til hinder for at Kirkemøtet fastsetter særlige regler for behandling av læresaker, som for eksempel involverer og legger myndighet til biskopene eller Bispemøtet”, s. 77), men velger å ikke kommentere det betente spørsmålet om soknet som selvstendig rettssubjekt har mulighet til å ta stilling til om nye liturgier vedtatt av Kirkemøtet skal tas i bruk (innføres) i det lokale soknet. I den nåværende Kirkelovens § 9, sies det ettertrykkelig at ”menighetsmøtet avgjør saker om innføring av gudstjenstlige bøker i kirken…” Dette har vært et kjernepunkt i forståelsen av soknets myndighet. Men i forslaget til ny lov overlates det i praksis til Kirkemøtet å avgjøre om det fortsatt skal være slik. Det representerer i seg selv en svekkelse av soknets myndighet.

Styret i Frimodig kirke er følgelig av den oppfatning at ansvarsforholdet mellom soknet og Kirkemøtet som rettssubjekter bør nærmere utredes og avklares før den nye trossamfunnsloven vedtas av Stortinget.

2) Frimodig kirke sier nei til forslaget om at ”kirkelige valg holdes samtidig med, og i lokaler i umiddelbar nærhet av, offentlige valg” (§ 11 i utkastet).

Det er svært kritikkverdig at dette punktet ikke er synliggjort i de spørsmål høringsinstansene blir bedt eksplisitt om å ta stilling til/kommentere, da det kommer direkte i konflikt med et annet punkt høringsinstansene blir bedt om å ta stilling til, nemlig pkt 19:
”Det skal overlates til Kirkemøtet å fastsette nærmere bestemmelser om kirkens organisering, kirkelig inndeling, kirkelige organer og valg til disse”.
Her bryter lovforslaget med en samlet innstilling fra Stålsett-utvalget, der det sies på s. 136 (i NOU 2013:1): «(Men) utvalget vil på prinsipielt grunnlag konkludere med at det for framtiden ikke bør legges opp til at valg i Den norske kirke, eller noe annet tros- og livssynssamfunn, kobles sammen med de offentlige valgene, verken i form av samlokalisering eller felles tilrettelegging og presentasjon.» Tanken om å holde kirkelige valg samtidig og på samme sted som offentlige valg har åpenbart en intensjon om å bidra til å knytte ”folket” og ”kirken” sammen. Det er samtidig uunngåelig at dette blander politikk og trossamfunn sammen på en uheldig måte. Hva et trossamfunn selv velger å gjøre i dette spørsmålet, bør ikke staten legge seg opp i. Men en slik sammenkobling i lovverket, tar ikke tilstrekkelig hensyn til lovens intensjon om å være en rammelov, som ikke skal gripe inn i trossamfunnets eget indre selvstyre.

Mvh styret for Frimodig kirke,

Svein Granerud, leder

Vidar Mæland Bakke, nestleder

▲ til toppen


Frimodig i kirken

05.03.2018

Er Den norske kirke fortsatt en kirke i konflikt, eller har freden senket seg over kirkelandskapet? Er oppmerksomheten rettet mot andre utfordringer etter kirkevalg og kirkemøter med ekteskapsforståelse og vigselsordninger i fokus? De fleste vil trolig mene at de turbulente tider er tilbakelagt, og at Kirkemøtets vedtak har skapt en avklaring vi må leve med.

På Frimodig Kirkes årskonferanse 12. mars er temaet for hovedforedraget «Å tjene en kirke i konflikt». Det ligger et paradoks i ordlyden: Om en befinner seg i konflikt, er det normalt ikke tjene som beskriver holdning og adferd. Så da bør en kanskje heller være ærlig på at en egentlig er på krigsstien, eller alternativt innrømme at konflikten vel er over?

Da nettverket Frimodig kirke ble opprettet for et år siden, var det nettopp i bevissthet om at den teologiske konflikten ikke var løst, til tross for de vedtak som var gjort. En respekterte dem som forlot Dnk, men valgte en annen vei: fortsatt tjeneste i kirken, uten å tone ned alvoret i den nye læren om ekteskapet. Det er en krevende øvelse. Hvor og når skal standpunkt markeres? Går det grenser for tjenestefellesskap?

Frimodig kirke står for kirkens klassiske ekteskapssyn, og vil fortsatt løfte det fram i samtale og debatt. Det gir frimodighet å vite at vi her står sammen med det store flertall av verdens kirker. Vi vil ikke tjene kirken ved å være tause om det vi er forpliktet på ut fra Guds ord. Å tie vil være å seile under bekvemmelighetsflagg. Vi utfordrer til frimodig tale. Frimodig kirke vil støtte og oppmuntre dem som på dette grunnlag fortsetter sin tjeneste i kirken. Vi har sett eksempler på at det kan være krevende. Det gjelder både lønnede og frivillige medarbeidere.

Etter vår overbevisning dreier ekteskapsspørsmålet seg om mer enn uenighet om en etisk utfordring. Det står om vårt forhold til Bibelens autoritet. Når våre erfaringer og preferanser får overstyre det som Skriften sier, har vi gitt oss ut på relativismens usikre vei. Frimodig kirke ønsker ikke at samtalen om disse utfordringene skal forstumme i kirken. Den freden blir for dyrekjøpt. Vår kjærlighet til kirken kan ikke skilles fra forpliktelsen på sannheten.
Blant våre medlemmer opplever flere det vanskelig å være under åndelig tilsyn av biskoper som ikke deler kirkens klassiske lære om ekteskapet. For å møte denne utfordringen har Frimodig kirke etablert en tjeneste med supplerende tilsyn. Åndelig veiledning er en viktig tjeneste i kirken, og en gruppe erfarne medarbeidere har stilt seg til disposisjon. Slik kan frimodigheten ivaretas.

Frimodig kirke har et navn å leve opp til. Vi vil oppmuntre til frimodig tjeneste på Skriftens grunn. Vi støtter dem som står i denne tjenesten, også når det koster. Vi løfter opp kirkens oppdrag og gleder oss over tjenesten for evangeliet!

Svein Granerud
styreleder, Frimodig kirke

▲ til toppen


Årsmelding 2017

12.03.2018

FRIMODIG KIRKE – ÅRSMELDING 2017

Frimodig kirke (FK) ble stiftet 20. mars 2017. Til styre ble valgt Svein Granerud (styreleder), Vidar Mæland Bakke (nestleder), Sofie Braut (referent), Øivind Refvik og Andreas Danbolt. Varamedlemmer: Anette Fredly og Liv Berg. Styret har (fram til årsmøtet 2018) hatt seks møter, fire av dem som telefonmøter.

Prioriterte saker:

Medlemsverving. Ved inngangen til februar 2018 har FK 345 medlemmer. Tallet er i jevn vekst, men potensialet bør være langt større. Vi registrerer imidlertid at enkelte yngre prester og kirkelig ansatte vegrer seg for å tegne medlemsskap, selv om en deler FK´s profil og engasjement. Det kan i gitte sammenhenger oppleves stigmatiserende å være medlem i en profilert motstrømsbevegelse. Det som kan gjøre FK til en stor bevegelse, er om vi lykkes i å engasjere lekfolk og frivillige rundt om i menighetene. Økonomien har tillatt to vervingsannonser i aviser. Vi har produsert en presentasjonsfolder og T-skjorte med FK-logo. For øvrig har også hjemmesiden, Facebook og – ikke minst – medlemmenes innsats bidratt til at folk melder seg inn i FK.

Mediaprofilering og informasjon. FK´s hjemmeside er den viktigste kilden til informasjon om nettverket. Gjennom året er en betydelig mengde ressursstoff gjort tilgjengelig. Her er bl. a. avisartikler og debattinnlegg skrevet av styremedlemmer og medlemmer av Teologisk ressursutvalg. De fleste artiklene har profilert FK i media før de legges ut på hjemmesiden. For tiden er ca 30 artikler og innlegg tilgjengelige. FK-medlemmer har også representert FK i lokale media og debatter. Medlemmer av styret har bidratt med innspill i lokale saker som har fått oppmerksomhet (bl. a. Nærbø og Ørsta).

Teologisk ressursgruppe. Gruppen er oppnevnt av styret og består av Knut Alfsvåg (leder), Tove Rustan Skaar, Anne Lise Matre, Rolf Kjøde og Egil Morland. Gruppens første bidrag har vært utredningen «Kirkesplittelse og tjenestefellesskap» «Kirkesplittelse og tjenestefellesskap». Oppdraget var å utrede hvordan en som ansatt og frivillig i Dnk kan forholde seg til kolleger og medarbeidere som ikke deler kirkens klassiske syn på ekteskapet. Utredningen er tilgjengelig her.

Veiledning og supplerende tilsyn. Både ansatte og frivillige medarbeidere opplever behov for veiledning i den krevende situasjonen som Dnk´s veivalg har satt dem i. For prester og andre ansatte er tilliten til biskopens åndelige tilsyn svekket. En ønsker et supplerende tilsyn fra personer som en har åndelig og teologisk tillit til. For andre er det mer tale om veiledning i møte med utfordringer en står overfor. – Da FK ble opprettet, ble etableringen av tilbud om supplerende tilsyn vedtatt som et viktig punkt i strategien. Ordningen er nå opprettet, og tilbudet presentert på hjemmesiden. En gruppe med tolv erfarne medarbeidere (de fleste prester, men også andre tjenestegrupper er representert) er tilgjengelig for å gi veiledning og tilsyn. Styret formidler kontakt når behov meldes.

Bispedømmene. I alle bispedømmer er det regionale kontakter som leder nettverket lokalt. I følgende bispedømmer har det blitt gjennomført samlinger i løpet av året/ begynnelsen av 2018: Borg, Hamar, Tunsberg, Agder og Telemark, Stavanger, Bjørgvin og Møre. Samlingene har lagt vekt på teologisk foredrag, strategisk samtale og bønn. Videre utbygging av de regionale nettverkene er avgjørende for at FK skal leve opp til sin målsetting om å kunne gi veiledning og støtte til lokale medarbeidere. Medlemstall: Borg (20), Hamar (11), Oslo (32), Tunsberg (30), Agder (48), Stavanger (91), Bjørgvin (62), Møre (37), Nidaros (8), Sør-Hålogaland (6), Nord-Hålogaland (11).

Samarbeid. FK har invitert til og gjennomført en retreat i 2017 sammen med Peterstiftelsen på Solåsens pilegrimsgård. Dette samarbeidet ønsker vi å fortsette og utvikle til å gjelde retreater for bl.a. teologistudenter. Gjennom felles medlemmer er det også en god relasjon til Johannes-kretsen. FK´s styreleder er invitert med på ledermøtene i ELN (Evangelisk Luthersk Nettverk). Det er også ønskelig å etablere relasjoner til lignende nettverk i våre nordiske naboland, men det har det første året måttet ligge på vent i forhold til andre prioriterte oppgaver. Styreleder og nestleder har vært i møte med Erling Birkedal (MF) for å gi respons på en mulig modell for valgmenigheter i Dnk.

Høringssvar. FK har avgitt høringssvar til den nye «trossamfunnsloven». I svaret argumenteres det for viktigheten av at soknet skal føres videre som selvstendig rettssubjekt, og en peker på hvordan den nye loven i praksis styrker Kirkemøtets myndighet på bekostning av den myndighet soknet tidligere har hatt.

Frimodig kirkes oppdrag. I FK´s strategidokument heter det innledningsvis: «FK vil i samsvar med vedtatt formål primært møte ulike behov for et større tjenestefellesskap». Pkt. 1: «Vi vil søke fellesskap i tro og tjeneste og gi hverandre støtte».

Dette har vært styrets hovedfokus i oppstartåret. Vi er glade for bispedømmevise kontakter og nettverksgrupper, og tilfreds med et betydelig tilfang av relevant ressursmateriale som er tilgjengelig på FK´s hjemmeside. Ikke minst viktig er tilbudet om veiledning og supplerende tilsyn. Samtidig har vi i media bidratt med synspunkter på teologi og kirkesituasjon. Vi har mottatt nyttige innspill og henvnendelser fra medlemmer. Det dreier seg om lokale muligheter og utfordringer, men også om FK´s profil og kirkepolitiske rolle. Denne samtalen ønsker vi å gi rom for, og vi imøteser årsmøtets drøfting av strategien videre.

Økonomi og ressurser. FK´s økonomiske ressurser er i hovedsak basert på den årlige medlemskontingenten. Det innebærer at medlemsverving også er det viktigste bidrag til en styrket økonomi. Styret har fått på plass ordning for givertjeneste med autogiro. Det søkes til skatteetaten om å komme inn i ordningen med skattefritak på gaver.

For styret har det vært krevende og begrensende ikke å ha tilgang til administrative ressurser. En økonomi som gjorde det mulig å kjøpe administrative tjenester i minimum 10 % stilling, ville frigjøre kapasitet til den utadrettede aktivitet som er styrets primære oppdrag. Uansett vil FK´s rekkevidde og innflytelse framfor noe være avhengig av det engasjement som enkeltmedlemmer og grupper viser i egen sammenheng og eget nærmiljø. FK vil være synlig med klassisk evangelisk luthersk teologi og kirkesyn, og vi vil gi frimodighet til alle som på denne grunn gjør sin tjeneste i kirken. Med dette perspektiv er det stort behov for et nettverk som FK. Og det er med fokus på dette oppdraget vi vil stå sammen i fortsatt engasjement i Frimodig kirke.

19. februar 2018

Svein Granerud, Vidar Mæland Bakke, Sofie Braut
Øivind Refvik, Andreas Danbolt

▲ til toppen


Pride – hvorfor ikke?

07.05.2018

I løpet av våren og sommeren arrangeres Pride-parader i en rekke norske byer. Finnes det egentlig noen god grunn til ikke helhjertet å støtte det som har overskriften ”Norges største feiring av skeiv kjærlighet og mangfold”?

Den viktigste grunnen til manges skepsis er «FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold». Denne foreningen er hovedarrangør eller medarrangør av de norske Pride-paradene. Fra å være en stemme for homofiles rettigheter i samfunnet, har foreningen, som teller ca 2.000 medlemmer, i dag en mye bredere agenda. Det uttalte idealet er et grenseløst seksuelt mangfold, i klar opposisjon til tradisjonelle normer og familieverdier.

Pride understøttes av en radikal kjønnsideologi. Hovedtrekkene i denne ideologien kan oppsummeres i tre punkter:

1) Premisset. Alle typer kjønn, kjønnsuttrykk, kjønnsidentiteter og seksuelle orienteringer er likestilte «normalvarianter». All seksualitet, alle typer samliv og alle seksuelle handlinger mellom samtykkende voksne betraktes som positivt. Hetero, homo, bi, poly, pan, inter, og trans er eksempler på slike likestilte varianter, like naturlige, normale og etisk høyverdige for barn og voksne, for familier og samfunn. Antallet kjønn, kjønnsidentiteter, kjønnsuttrykk og seksuelle orienteringer er flytende, men i en oversikt fra FRI finner man 18 slike normalvarianter. Foreningens nåværende leder sa i et avisintervju: «Alle samlivsformer har lik verdi, og vår vedtatte politikk er at det verken er antall personer eller kjønn som skal avgjøre hva slags verdi samlivsformen har.»

2) Relativismen. I FRI’s ideologi er betydningen av kjønn, av mann og kvinne, av far og mor, opphevet. Forskjellen på norm og unntak er visket ut. Ingen samlivsform eller seksuell atferd kan regnes som bedre enn andre. En gjennomført etisk relativisme er opphøyet til norm.

3) Voksenperspektivet. Fokus ligger på voksnes krav, ønsker og behov. Barneperspektivet får minimal oppmerksomhet. Hevdes det fra noen at det er en menneskerett for barn å kjenne sin biologiske mor og far, stemples dette som diskriminering og intoleranse. FRI arbeider for at familiebegrepet ikke lenger skal defineres ut fra religiøse eller kulturelle forestillinger om hva en familie er.

Pride-arrangørene oppfordrer Kirkens representanter lokalt og regionalt til å delta i paradene. Vi kan frimodig takke vennlig nei. Vi sier ikke av den grunn nei til kjærlighet, mangfold og toleranse. Men vi sier nei til å støtte en grenseløs kjønnsideologi.

Vidar Mæland Bakke
Nestleder i styret for Frimodig kirke

▲ til toppen


Pride-parade og samlivsanarki

27.08.2018

Om noen dager arrangeres ”Stavanger på skeivå 2018”. Hovedarrangør er FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Før du takker ja til en oppfordring om å gå i paraden 8. september, inviterer vi deg til å reflektere over hva du støtter opp om. I Pride-paraden heier du på langt mer enn homofiles rettigheter.

Kulturelt klimaskifte

Den norske kirke har vært gjennom en utmattende vigselsstrid gjennom flere år, parallelt med et kulturelt klimaskifte i samfunnet. Kirkefolket ønsker forståelig nok et annet fokus. Derfor har de kritiske stemmene nesten stilnet i den større debatten om familie- og kjønnsideologi. Men Pride handler ikke om ja eller nei til kjærlighet. Det handler heller ikke om hvilke rammer kirken skal anbefale for to av samme kjønn som ønsker å leve forpliktende. Her er vi nemlig nå utenfor Pride-ideologiens interessesfære. Der kjempes det for en grenseløs seksualitet med uante konsekvenser for dem som kommer etter oss.

Vi vil trekke fram tre punkter i Pride-ideologien som vi mener er dramatiske:

1) Normalvarianter. Alle typer kjønn, kjønnsuttrykk, kjønnsidentiteter og seksuelle orienteringer er likestilte «normalvarianter». All seksualitet, alle typer samliv og alle seksuelle handlinger mellom samtykkende voksne betraktes som positivt. Hetero, homo, bi, poly, pan, inter, og trans er eksempler på slike likestilte varianter, like naturlige, normale og etisk høyverdige for barn og voksne, for familier og samfunn. Antallet kjønn, kjønnsidentiteter, kjønnsuttrykk og seksuelle orienteringer er flytende, men i en oversikt fra FRI finner man 18 slike normalvarianter. Foreningens nåværende leder sa i et avisintervju: «Alle samlivsformer har lik verdi, og vår vedtatte politikk er at det verken er antall personer eller kjønn som skal avgjøre hva slags verdi samlivsformen har.» Polygami og polyamorøse forhold er naturlig nok en integrert del av dette seksuelle mangfoldet, som foreningen FRI kjemper for.

2) Etisk relativisme. I FRI’s ideologi er betydningen av kjønn, av mann og kvinne, av far og mor, opphevet. Forskjellen på norm og unntak er visket ut. Ingen samlivsform eller seksuell atferd kan regnes som bedre enn andre. Denne ideologien opphøyer grenseløs seksualitet, ekstrem individualisme og en radikal etisk relativisme til samfunnets norm og ideal.

3) Manglende barneperspektiv. Fokus ligger på voksnes krav, ønsker og behov. Barneperspektivet får minimal oppmerksomhet. Barn må i stor grad tilpasse seg de voksnes levesett og skiftende samlivsformer. I år er ”Familie” hovedtema for Pride-arrangementene. FRI arbeider for at familiebegrepet ikke lenger skal defineres ut fra religiøse eller kulturelle forestillinger om hva en familie er. Å påpeke FN´s barnekonvensjon om barnas rett til å kjenne sin biologiske mor og far, er avleggs og intolerant. Blodsbånd og slekt, arv og gener er derfor irrelevant og uvesentlig i et menneskes liv. Mot en slik tenkning skrev psykologspesialist og barnefaglig sakkyndig Marit Johanne Bruset modig i Sunnmørsposten, 24. august : ”Mine erfaringer frå fleire tiår i klinisk arbeid med barn, unge og vaksne er i tråd med Barnekonvensjonen når det gjeld barn sitt behov for både ei mor og ein far”. Bruset var tidligere positiv til kampen for assistert befruktning i Norge. I dag sier hun at hun ikke så for seg den utviklingen dette skulle ta. I lys av Pride-ideologien mener hun at vi langt på vei er i ferd med å skape et samfunn der voksnes behov trumfer barnas. Bruset våger å heve stemmen i et fagmiljø der de fleste går ukritisk i takt.

"Stavanger på skeivå" oppfordrer menigheter og kristne til å delta i Pride-paraden, 8. september. Du kan frimodig henvise til Pride-ideologien og takke vennlig nei. Kanskje blir det ikke oppfattet slik, men for oss er det en nestekjærlighetshandling å ikke gå.

Vidar Mæland Bakke
Nestleder i Frimodig kirke

Sofie Braut
Styremedlem i Frimodig kirke

▲ til toppen


Toleranse er å leve med åpne sår

20.09.2018

Jeg vil ikke på generell basis anbefale nattverdbordet som den beste arena for å markere uenighet i lærespørsmål i Den norske kirke. Det gjør heller ikke Frimodig kirke. Selv velger jeg å synliggjøre min overbevisning på andre måter. At noen likevel velger å avstå fra nattverdfellesskap i en kirkelig nødssituasjon, bør ikke komme som en overraskelse.

Signalene fra Nord-Hålogaland Bispedømme (VL-sak 18.9.2018) viser at det er nødvendig å snakke sammen og finne fram til ordninger som kan ivareta den enkeltes integritet og overbevisning. Ellers innføres det i praksis yrkesforbud for noen prester.

Reell teologisk splittelse

Å avstå fra nattverdfellesskap er et smertefullt uttrykk for en reell teologisk splittelse. Frimodig kirke forsvarer at noen tyr til dette handlingsspråket. Dokumentet ”Kirkesplittelse og tjenestefellesskap” utarbeidet av Teologisk ressursgruppe i Frimodig kirke, uttaler blant annet om forholdet til biskopene: ”Både prester og menigheter bør strekke seg langt for å ha et positivt og åpent forhold til kirkens ledelse. Likevel vil det i mange sammenhenger være rett å markere den nye lærens splittende karakter ved å avstå fra gudstjenestefellesskap med dem som bruker lederposisjoner i kirken til å fremme den.” Alternativet kan oppleves som at man i praksis bagatelliserer eller bare tilpasser seg den nye kirkelige virkeligheten. Det er ingen som gjør slike enkeltmarkeringer med lett hjerte. Og det vil selvfølgelig oppleves smertefullt for alle parter. Men toleranse er ikke å forstå som stilltiende aksept. I ordets rette forstand betyr toleranse like mye å leve med smerte og åpne sår. Det vil gjelde begge veier.

Nattverdens gyldighet

Når det å avstå fra gudstjeneste- og nattverdfellesskap ikke er noe jeg personlig vil anbefale verken kollegaer eller kirkemedlemmer, har det blant annet med forståelsen av nattverden å gjøre. I henhold til vår lutherske bekjennelse er ikke ordets eller sakramentenes gyldighet avhengig av prestenes teologiske overbevisninger. (Confessio Augustana artikkel 8). For at denne grunnleggende forståelsen skal ligge fast, søker jeg heller å markere en klassisk lære på andre måter, blant annet gjennom tydelig forkynnelse, veiledning og formidling i ulike sammenhenger. Så langt det er mulig oppfordrer Frimodig kirke sine medlemmer til å bli i sin lokale menighet. Men for mange kan det være nødvendig å hente næring fra supplerende åndelige fellesskap.

Trosopplæring

I tiden som kommer vil trosopplæringen trolig bli en like utfordrende arena som gudstjenestefellesskapet. Den norske kirke har ennå ikke avklart hva «rom for to syn» innebærer når det gjelder opplæring av barn og unge. Her er det store og vanskelige spørsmål som er overlatt til de enkelte lokalmenigheter. Fra Frimodig kirkes side oppfordrer vi til at trosopplæringen preges av kirkens kateketiske tradisjon. Det innebærer at lokale menigheter ikke bør organisere undervisningen i kontroversielle spørsmål slik at den får form av et forum for presentasjon av ulike syn. Medarbeidere som vil fremme kirkens klassiske tro og lære, også i samlivsspørsmålene, må sikres selvstendig rom til å gjøre dette på basis av Bibelen og kirkens bekjennelse.

Menigheter med ulik profil

I Frimodig kirke mener vi at en farbar vei noen steder vil være å legge til rette for menigheter med ulik teologisk profil, slik det er gode erfaringer med blant annet i den danske folkekirken og i den anglikanske kirke i England. Jeg er selv prest i den så langt eneste valgmenigheten i Den norske kirke, ByMenigheten-Sandnes. Jeg tror slike menigheter kan virke konfliktdempende og frigjøre krefter til utadrettet menighetsarbeid, samtidig som det fortsatt innebærer nødvendig samarbeid innenfor det større kirkefellesskapet.

Vidar Mæland Bakke
Nestleder i Frimodig kirke

▲ til toppen


Tro mot sannheten – i kjærlighet

22.11.2018

«Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus». – Slik heter det i Efeserbrevets 4. kapittel, vers 15. Paulus har nettopp undervist efeserne om at de skal tjene og vokse slik at Kristi legeme blir synlig gjennom dem. Da må de leve et liv i samsvar med hva Gud har gitt dem i evangeliet. Til det hører å være «sannheten tro i kjærlighet», slik det het i den gamle oversettelsen.

Dette uttrykket har ofte vært løftet fram som forbilde på hvordan kirken og de kristne skal omgås hverandre og verden omkring seg. En skal holde seg til sannheten, også når den er krevende, og en skal gjøre det på en måte som uttrykker den kjærlighet Gud har til oss. Det er et flott ideal, gitt oss i Bibelen, og noe som vil gagne enhver samtale og meningsutveksling. I en tid hvor det i kirken er uenighet og engasjert debatt, er det godt om alle parter vender blikket mot det ideal som Paulus løftet opp for de troende i storbyen Efesos.

Enten - eller?

Gjennom kirkens historie har det alltid vært noen som har lagt mer vekt på det ene enn på det andre av de to kjerneordene. For enkelte har sannhetsiveren vært den dominerende drivkraft. Troskap mot Bibel og bekjennelse, tradisjon og vedtekter har vist seg i tydelig skrift og tale. Iveren og utholdenheten har vært stor, og en har kjempet iherdig for at sannhetens forkjempere skal bemanne lederposisjoner og læreseter. Grensene mot ubibelsk lære ble trukket tydelig opp. Skepsisen har til tider vært stor overfor dem som var mer opptatt av å tale om kjærligheten enn å sloss for sannheten. - De som hører til i denne siste gruppen har ikke nødvendigvis droppet spørsmålet om sannhet. Men det var viktig å se og møte dem som tenkte annerledes, uten kritikk og fordømmelse. Raushet, åpenhet og inkludering ble fanemerker. Troens sannheter er viktig nok, men vi ser alle stykkevis. Ingen har monopol på sannheten. Det som forener oss er kjærligheten. Slik tenker mange.

Under overflaten

Jeg har selv ofte løftet fram Bibelens formaning om å være tro mot sannheten i kjærlighet. Det har vært noe å strekke seg etter, et ideal jeg har prøvd å etterleve når jeg har ytret meg i skrift og tale. Jeg har langt fra alltid lykkes, så en viss ydmykhet er i høy grad på sin plass. Men jeg har også stadig tydeligere sett at det aktuelle verset fra Efeserbrevet lodder dypere enn hva vi ofte tenker. Det går an å ha en overfladisk bruk også av bibelske kjerneord. La oss se litt nærmere på sannheten og kjærligheten.

Sannheten

Om Israels Gud heter det at han er «rik på miskunn og sannhet» (2 Mos 34,6). Derfor ber den troende: «Herre, lær meg din vei, så jeg kan vandre i din sannhet» (Sal 86,11). Sannhet er i Det gamle testamentet mer enn et spørsmål om målbare fakta. Det dreier seg først og fremst om å ha en relasjon til den Gud som gjennom israelfolkets historie har vist seg troverdig. Han har vært til å stole på. Vi møter det samme hos Jesus. Han sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg» (Joh 14,6). Jesus bekrefter at Guds ord er sannhet (Joh 17,17). Men også i Det nye testamentet er sannheten mer enn ytre erkjennelse. Guds ord gir oss en disippel-relasjon til Jesus, slik at vi blir fri. «Sannheten skal gjøre dere fri» sier Jesus (Joh 8,32).

Anvendt inn i vår problemstilling betyr dette at å være «tro mot sannheten» er mer enn å argumentere for Bibelens troverdighet. Det er mer enn å kunne hente fram de rette skriftord når debatten er på det heftigste. For en kristen er sannhet først og fremst en tillitsfull relasjon til Jesus som Herre og frelser. Vi må skynde oss å føye til at det er ved å høre og tro Bibelens ord at denne relasjon skapes. Å avklare bibelsyn og bibelens autoritet er nødvendig. Men både for vårt gudsliv og i vår samtale med andre, er det avgjørende at sannheten ikke bare adresseres til vår hjerne. Viktigst av alt er at den får bolig i vårt hjerte!

Kjærligheten

Hva så med kjærligheten? Her gjelder egentlig det samme. Gud elsker verden (Joh 3,16), har skapt oss og har gitt oss alle evnen til å motta og vise kjærlighet og godhet. Ateistens nestekjærlighet er like mye Guds verk som den fromme munkens! Guds gaver i sitt skaperverk bør vi tale mer om enn vi gjør. Men den kristne kirke har møtt en kjærlighet som måtte åpenbares for at vi skulle se den. Det er en kjærlighet som vi ikke bærer med oss som Guds skapninger. Kjærlighetens apostel sier: «Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham» (1 Joh 4,9). Den kjærlighet jeg som kristen er kalt til å vitne om, er ikke den kjærlighet som vi henter fra våre erfaringer. Som nettopp sagt: den kjærlighetsevne alle mennesker har, er Guds gave, og bør omtales deretter. Men den kjærlighet som setter fri og gir håp, det er den kjærlighet som har korset som adresse. «Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder» (1 Joh 4,10). Når Paulus sier «størst blant dem er kjærligheten» (1 Kor 13,13), er det denne kjærligheten han taler om.

Konsekvenser

Her gjelder det at vi som kristne samtaler slik at vår skapte evne til å elske ikke blandes sammen med den kjærlighet som ble åpenbart i Jesus. Da blir vårt vitnesbyrd lett utydelig. Når Paulus formaner til å være tro mot sannheten i kjærlighet, er det den åpenbarte kjærlighet han taler om. Og slik ser vi den dype mening – og store utfordring! – som møter oss i dette bibelordet: Å være tro mot sannheten i kjærlighet. Faktasjekk er alltid nyttig. Det vi formidler må være korrekt. Og vi skal bestrebe oss på å følge Bibelens formaning om å være vennlige mot alle. Men å være tro mot sannheten i kjærlighet er noe mer. Enten det er en avisartikkel eller et muntlig innlegg, bør vi teste oss selv: Kan det anes at jeg kjemper for en sannhet som setter fri? Og kan det oppfattes at jeg bak en saklig og vennlig form har en drivkraft som har oppstått i møte med den kjærlighet som måtte åpenbares? Det høres krevende ut. Slike fromme tanker funker ikke i praksis, vil noen si. Og likevel, jeg vil ikke slippe taket i Paulus´ formaning fra Efeserbrevet. Den er for viktig til at vi lar den stå der som et overfladisk klapp på skulderen. Ønsker jeg å være en troverdig kristen, har jeg alt å vinne ved å ta tid til å lytte og be om evne til å følge. I Det nye Testamentet leser vi om mange mennesker som møtte Jesus. De møtte både Sannheten og Kjærligheten. Hvordan opplever en debattmotstander meg? Spørsmålet skal få stå der og utfordre.

Svein Granerud
Styreleder, Frimodig kirke

▲ til toppen


En ny bærekraftig bispevalgsordning

31.01.2019

Da kirken fikk sine biskoper valgt av staten, klagde vi over regjeringen når vi ikke fikk den biskopen vi «fortjente». Det kunne vi forsone oss med. Når nå kirken selv skal utnevne biskoper, klager vi over den grupperingen innad i kirken som sitter med makten når vi ikke får den biskopen vi «fortjener». De siste dagers debatt viser at dette er mye vanskeligere å forsone seg med.

Bispevalgsordningen skaper unødvendig mye splid innad i kirken og mindre enhet. Derfor må vi få en ny valgordning som står seg også når andre grupperinger i kirken får makten.

Mitt forslag er at den som får mest stemmer i valgprosessen blir biskop. Dette vil være en bærekraftig bispevalgsordning som alle de forskjellige grupperingene kunne leve med. Innvendingen vil være at da er det ikke noen som kan tenke helhetlig om hvilke kvaliteter som trengs blant biskopene. Men det vil være god mulighet til å spille inn hvilke kvaliteter som mangler i bispemøtet i «valgkampen».

Øivind Refvik,
Styremedlem i Frimodig kirke

▲ til toppen


Når slaget står lokalt

01.02.2019

Riksmedia har hjulpet Spjelkavik menighetsråd til å nå ut med sin holdning til ansatte som ikke uten videre kan samarbeide på alle nivå med sine kolleger. En «kan ikkje tillate at teologiske spørsmål som er avgjorde på høgare nivå blir satt på spissen lokalt». Det dreier seg selvsagt om den nye vigselsliturgien og kirkemøtets vedtak om at kirken skal gi rom for samkjønnet vigsel. At det først og fremst er i lokalmenigheten en må forholde seg til de utfordringer som den nye virkeligheten påfører kirken, er det flere av oss som tidlig varslet. For dem som har en samvittighetsbundet overbevisning om hva som sant og rett i denne saken, er det krevende å stå i samarbeid med kolleger og menighetsråd som har den motsatte holdning. Dette gjelder for begge sider i den konflikten dette faktisk er.

I Frimodig Kirke har vi som vårt primære oppdrag å være nettverk til støtte for ansatte og frivillige som tjener med basis i kirkens klassiske syn. Dette er et syn vi deler vi med det store flertall av verdens kirker. Forutsetningen for å bli stående i kirkens tjeneste, er at det – i samsvar med kirkemøtets vedtak – gis reelt rom for å utføre tjenesten i samsvar med sin overbevisning. Det innebærer at det i ord og handling vises respekt for dem som har en annen overbevisning enn hva en selv har. I Spjelkavik har en av prestene valgt å si opp sin stilling. Menighetsrådets leder skriver i Vårt Land at en prest framfor sin egen samvittighet bør være opptatt av hva menigheten kan tåle. Krevende signaler å forholde seg til for unge mennesker som vurderer om de skal utdanne seg til tjeneste i kirken!

Når to motsatte syn begge skal ha rom der hvor kirken lever sitt hverdagsliv, utfordres toleranseevnen i lederskap og kollegarelasjoner. Toleranse uttrykkes ikke i påtvungne kompromisser, men i at det gis respekt og rom for å tale og handle i samsvar med det en opplever seg forpliktet på. Både prester og andre ansatte har forlatt sin tjeneste etter kirkemøtets vedtak. At en står i motvind fra majoritetsholdningene i samfunnet, er én sak. Det avgjørende spørsmål er om en kan stå i kirkens tjeneste uten å måtte ofre sin integritet. Situasjonen i Spjelkavik viser nok en gang at det er på lokalnivå en bærer belastningen med konflikter i kirken. Signalene fra Spjelkavik bidrar ikke uten videre til optimisme med tanke på samholdet i lokalmenigheten. Frimodig Kirke utfordrer biskoper og kirkeledelse til å være på banen med veiledning og klar tale om hva en venter av lokalt lederskap i kirken. Det er nødvendig når samhold og tjenestefellesskap i lokalmenigheten settes på prøve.

Svein Granerud,
Styreleder i Frimodig Kirke

▲ til toppen


Frimodig kirkes basis og veien videre

11.03.2019

Geir Otto Holmås

Foredrag Frimodig Kirkes årskonferanse, 11. mars 2019.

INNLEDNING

Takk for invitasjonen til å komme hit i dag!

Dere er samlet som Frimodig Kirke. Det er noe herlig fremoverlent, noe offensivt over det navnet. Det annonserer kraft og pågangsmot. Det leder assosiasjonene til NTs visjon for menigheten. Frimodighet – parrhesia på gresk – er signaturen til Jesusbevegelsen, full av Ånd og kraft, slik den er fremstilt i Apostlenes gjerninger.

Hebreerbrevet sier: «Kast ikke vekk frimodigheten! Den gir stor lønn.» (Heb 10,35) Hvordan lander den oppfordringen i dere, nå to år etter at Frimodig Kirke ble stiftet?

Det jeg er invitert til å si noe om, er hvordan FKs verdigrunnlag og basis kan løftes videre i tiden som ligger foran. Jeg kommer på sett og vis utenfra som en som selv ikke har engasjert meg aktivt i nettverket. Men jeg har helt fra starten fulgt interessert med fra sidelinjen. Jeg tror det beste jeg kan bidra med, er på bakgrunn av det jeg mener å se i tiden å prøve å sette engasjementet deres inn i en større sammenheng – åndelig og kulturelt – og løfte noen faner, peke på muligheter. Jeg vil i liten grad gå inn på konkrete veivalg eller kirkepolitiske strategier, det føler jeg blir å gå utenfor mandatet. Først og fremst vil jeg si noe om hva jeg tenker er viktig å prioritere i en åndelig og kirkelig situasjon der det blåser uforutsigbare og omskiftelige vinder.

FK ble dannet ut fra et behov for tettere tjenestefellesskap for dem i Dnk som ønsker å stå for klassisk kristendom, og som kjenner på utfordringene i dagens kirkesituasjon. Dere ønsker både å gi pastoral støtte og oppmuntring, arbeide strategisk for å tøye handlings- og mulighetsrommet i Dnk, og dessuten etablere felles plattformer og initiativ med naturlige samarbeidspartnere i kirkekampen. Slik jeg kjenner FK – selv om det altså er på en viss avstand – oppfatter jeg samtidig at det finnes oppdrift til også å tenke de store tankene; at FK er en bevegelse som vil – sammen med alle gode krefter – søke Guds ledelse for å finne nye veier, kanskje til og med veier som kan vise seg å bli noe mer og større enn det vi selv kunne klekke ut, om Gud vil velsigne det.

Jeg kan si med en gang at jeg kommer til å kaste ut noen tanker som er litt store i dette foredraget. Håpet er jo at det kan bidra til å gi dere frimodighet. Det kan hende at noen synes at jeg flyr vel høyt i forhold til hva dere har tenkt om nettverkets rolle og muligheter. Risikoen med høytflyvende tanker er at de ligger så langt fra min virkelig og hverdag at det i stedet er mismotet som sniker seg inn. Da har dette virket mot sin hensikt, som er å åpne noen horisonter, å inspirere til å se muligheter. Målet med et visjonsforedrag er at vi skal løfte blikket. Se opp og fram. Se opp og fram fordi vi ser opp på HAM!

Med utgangspunkt i FKs strategidokument har jeg valgt meg ut fire fokus jeg gjerne vil si noe om, områder jeg brenner for. Det er:

For hvert fokus vil jeg ende opp med et spørsmål som rommer en utfordring til å tenke mer konkret om veien videre. Slik håper jeg det jeg sier kan fungere som et springbrett til samtalen dere skal ha om strategi og veivalg i løpet av dagen.

Til slutt vil jeg samle trådene i et utblikk.

FØRSTE FOKUS: Å BYGGE FELLESSKAP

Mitt første fokus er å bygge fellesskap.

Det slår meg når jeg leser FKs strategidokument, hvor stor vekt dere legger på å bygge fellesskap, på å gi gjensidig støtte og utrustning og å hjelpe hverandre til åndelig vekst. FK er en bekjennelsesbevegelse, men like mye en fellesskapsbevegelse. Det tror jeg er et fundamentalt viktig og riktig spor. En sier at en vil «møte behovet for å samles og utrustes på apostolisk grunn, bygge kristne fellesskap og være en støtte for enkeltpersoner, menigheter og ledere i Dnk». Videre at en vil «søke fellesskap i tro og tjeneste og gi hverandre støtte. Vekten vil ligge på grupper hvor vi hjelper hverandre til å søke troens kilder og forpliktes på de åndelige disipliner».

Jeg vet lite om hva slags ambisjoner som ligger bak slike formuleringer, eller hva det konkret har ført til i praksis. Jeg skjønner at det i utgangspunktet tenkes på tjenestefellesskap, der dere gir hverandre nødvendig støtte i en utfordrende situasjon. Og hva en får til, avhenger helt sikkert av hva som er mulig lokalt og ut fra strukturelle rammebetingelser i Den norske kirke.

Jeg vil være litt dristig og løfte dette på et annet plan. Jeg har lyst til å utvide perspektivet og snakke mer generelt om behovet for å bygge fellesskap som skaper en kristen motkultur.

Om vi vil reise opp og utruste en ny generasjon av frimodige kristne som er sannheten tro i kjærlighet, tror jeg betydningen av fellesskap nesten ikke kan overdrives. Å si det sånn er nærmest en banalitet. La meg derfor spisse det til: Om vi er opptatt av noe mer enn bare å redde smulene, men vil se kirken på våre breddegrader revitalisert, er det nødvendig at vi som troens folk lever tettere sammen. På flere områder ligner forholdene i det etterkristne og flerkulturelle Vesten mer og mer på vilkårene kristne levde under som en minoritet i Romerriket i de første århundrene av kirkens historie. At de troende den gangen samlet seg i hjemmene, var en viktig grunn til at de greide å opprettholde en alternativ identitet i den kulturelle og religiøse smeltedigelen de levde i, ofte under sterkt press som grupper på samfunnets ytterkant. Selv er jeg blitt mer og mer overbevist om at evnen og viljen til å utvikle fellesskap preget av nærhet, dybde og forpliktelse, er den enkeltfaktoren som vil få størst betydning for kirkens livskraft og fornyelse fremover. Og slik vindene blåser nå, ser en klare tegn til at viljen til å satse mer helhjertet på dette begynner å bli sterkere.

Kanskje er vi i ferd med å innse at for å kunne bygge slitesterke kristne motkulturer som en buffer mot kulturelle strømdrag som forvitrer vår lojalitet mot evangeliet, så trenger vi hverandre? At vi må legge vår inngrodde individualisme på alteret for at Gud skal få sin vilje med oss i denne tiden? At vi trenger å komme hverandre tettere inn på livet så vi reelt kan støtte og hjelpe hverandre til å integrere troen i livet og bli formet etter mønster av Skriften ? Kanskje må vi da leve større deler av hverdagslivet sammen for å få det til.

Å bygge motkultur krever at vi søker veier til større helhet. Vi trenger å hjelpe hverandre med «å søke troens kilder og forpliktes på de åndelige disipliner,» som det heter i FKs strategidokument. Men det største problemet er ofte å bygge bro mellom dette og livet vi faktisk lever. Som vestlige kristne sitter tendensen til å holde det åndelige og det hverdagslige fra hverandre i atskilte sfærer, utrolig dypt i oss. Og mye av det vi gjør som kirke, bidrar til å befeste denne atskillelsen mer enn å motvirke den.

Fra flere hold ser en i dag en bevegelse mot mer integrerende fellesskapsformer preget av forpliktelse og klare prioriteringer. Jeg har lyst til å dele med dere noe av det som inspirerer meg på dette området om dagen.

I en del lavkirkelige miljøer har en beveget seg i retning av en definert husmenighetstenkning. Spesielt ett slikt miljø kjenner jeg ganske godt etter hvert. I denne forsamlingen veksler en mellom gudstjenester i storfellesskapet hver fjortende dag, og å møtes i mindre format som huskirke i hjemmene ukentlig på hverdager. Det som foregår i huskirken har prioritet og gis ressurser. En vil altså noe mer enn i ei vanlig bibelgruppe eller et husfellesskap. Kirke er noe vi er og lever, ikke et sted vi går til, er tankegangen. En understreker verdien av å dele liv, ikke bare søndagene og fasadene. I huskirken møtes en til bønn, lovsang, undervisning ut fra Guds ord og åndelig samtale. Men like naturlig deler en hverdagsgledene og sorgene, avtaler å hjelpe hverandre med praktiske ting eller utfordringer en har, eller bare gjøre noe artig eller sosialt sammen. Troen kobles på livet en faktisk lever – ikke det ideelle eller idealiserte. I fellesskap og brytning med andre formes en bærekraftig kristen livsstil. I denne forsamlingen er mange også opptatt av å hjelpe hverandre gjennom ansvarliggjøring. Flere er i tillegg til huskirken med i grupper på tre-fire som møtes, ikke for ofte, men regelmessig for å be med og for hverandre, bekjenne syndene for hverandre og forplikte hverandre i forhold til personlig bibellesning.

Gjennom årene er jeg blitt kjent med stadig flere i denne forsamlingen. Det som slår meg, er hvor fundamentert kristentroen deres er. Og det gjelder ikke bare noen få, men gjennomgående. En legger også merke til hvor oppriktige de er og hvordan de på en ujålet måte bryr seg om både hverandre og folk i byen de bor i. De har bygd fellesskap gjennom år, dedikert og målrettet. Det har absolutt ikke bare vært rosenrødt og konfliktfritt. Men de har sådd og vannet over tid, og høster noen veldig gode frukter av det.

Jeg blir også inspirert når jeg hører om ulike former for kommunitetsliv som vokser frem i dag. For eksempel er det stadig flere studenter og unge voksne som nå velger slike bo- og bønnefellesskap mens de bor i storbyen. Det finnes fastere eller løsere former for dette, men felles er at en bor sammen, eventuelt i nærheten av hverandre, for å kunne ha et tettere fellesskap for eksempel rundt det å be tidebønn sammen, praktisk arbeid og regelmessig måltidsfellesskap. Kommuniteten fungerer i utgangspunktet som et supplement til engasjement i etablerte menigheter. Det er ganske fascinerende hvordan dette som mange tidligere så på som noe typisk katolsk, nå like gjerne praktiseres blant pinsevenner, karismatikere og baptister som høykirkelige – eller rett og slett som tverrkirkelige fellesskap.

Et beslektet, men likevel egenartet fenomen, er det som kalles, litt teknisk, for «intentional communities.» Vi snakker om fellesskap der en prøver å leve sammen på alternative måter fordi en samles om en felles visjon. Noen av dere kjenner kanskje Eirik Steenhoff, som er aktiv debattant, katolikk og teologistudent. På en facebooktråd ga han forleden en engasjerende beskrivelse av en «intentional community» bestående av katolikker i byen i USA hvor han studerer for tiden. Det han skriver er farget av facebooktrådens tema, der en diskuterte kirkens holdning til abort, og Steenhoff sa noe om hvordan et kirkelig fellesskap – konkret og som motkultur – kan hjelpe familier og kvinner som er i en utsatt situasjon. Steenhoff sier:

«Her hvor jeg bor er det en såkalt ’intentional community’ av katolikker. Omtrent 50-60 katolske familier som er løst organisert lokalt, og støtter opp om hverandre på alle mulige vis, med delt hjemmeundervisning (..), grillfester, rosenkransbønn i mødregrupper, lesesirkler osv. Og det viktigste av alt (..) de støtter hverandre når livet virkelig bryter med dem. De støtter hverandre i vanskelige livsvalg, i sykdom og med ekstra krevende barneoppdragelse. Flere har barn med særskilte behov. Alle familiene jeg kjenner har selvsagt gode og dårlige dager! Men alle hjelper hverandre med å følge Guds bud. Det er i grunnen overraskende mye nåde man har å gå på, om man bare gidder å prøve. De er alle integrerte mennesker, der troen og livet henger sammen. Alle søker Gud etter beste evne. Alle får være seg selv. Alle får leve.»

Hvorfor deler jeg dette? Husmenighet og ansvarliggjørende smågrupper, kommunitetsliv og «intentional communities» - er ikke dette «way off» det som er virkeligheten de fleste steder i Den norske kirke? Er ikke dette å tenke i helt andre baner, er det ikke kryssende paradigmer så å si?

I noen grad er det sikkert det. Om ikke annet utfordrer det Dnks mer institusjonaliserte, profesjonaliserte og programbaserte virksomhetskultur. Når det gjelder slike fellesskap der en søker mer dybde sammen, sier erfaringen at det som har størst sjanse for å lykkes, ofte er initiativ nedenfra, det som blir til mer dynamisk og organisk enn veldig planlagt og styrt, det som legger seg tett på hverdagslivet, og som samtidig forplikter og gir den enkelte frihetsrommet en trenger. Men også i rammen av – eller kanskje vi heller skulle si i randsonen av – Dnk tror jeg det lokalt er mulig å få til noe nytt langs tilsvarende linjer. Kanskje som sideinitiativ i samarbeid med folk fra andre miljøer som tenker i lignende baner. Det starter ofte med at noen har en drøm eller lengsel og begynner å gå. I første omgang ved å be, kanskje hente impulser fra andre steder og ha antennene ute om noen vil være med.

Poenget mitt er ikke at eksemplene jeg har kommet med skal overføres direkte, mer at de kan fungere som inspirasjon. Jeg tenker det ikke vil være unaturlig for et nettverk med FKs verdier og basis å se om en enkelte steder kan knytte seg opp mot slike fellesskapsbevegelser der det er grobunn og vekstbetingelser for det. Noen steder vil det sikkert vekke motstand når en vil skape slike «fellesskap i fellesskapet». Men på sett og vis vil det bare være forlengelsen av en vei FK allerede har begynt å gå.

Jeg brukte ord som motkultur og buffer mot strømdrag som forvitrer vår lojalitet mot evangeliet. Det skal ikke oppfattes som noe innelukket og defensivt. Også om vi er opptatt av å nå nye mennesker med evangeliet, tror jeg fellesskapsbygging blir mer og mer avgjørende i årene som kommer. Gjennom måten vi lever sammen på – at vi lever annerledes fordi vi underlegger oss Jesu kongeherredømme – kan nye mennesker oppdage at Guds rike er nær. Som én har sagt det: «At mennesker i det senmoderne lar seg overbevise om kristendommens sannhet, vil bero på fellesskap av mennesker med en karakter som avspeiler den kjærlighet som er åpenbart i Kristus og aktivt lever i den.»

Mitt første spørsmål til dere er: Hvilke ambisjoner mener dere FK bør ha i forhold til å fremme dypere fellesskap, og hvilken rolle ser dere for dere at nettverket kan spille her?

ANDRE FOKUS: TEOLOGISK BEVISSTGJØRING OG FORMIDLING

Mitt andre fokus er teologisk bevisstgjøring og formidling.

Vi er i kirken i en situasjon der av-dogmatiseringen er kommet veldig langt mange steder. Det generelle kulturelle klimaet har lenge dreid prioriteringene våre mot opplevelser og det relasjonelle. I de fleste sammenhenger vektlegges de sidene av troen som kan knyttes direkte til den subjektive livsopplevelsen her og nå.

For en generasjon eller to siden brukte en gjerne uttrykket «å forkynne hele Guds råd» for å poengtere at vi som troens folk må forholde oss til hele bredden i Guds ord og ikke bare til løsrevne sannheter. Tekstrekker eller ikke: I dag blir Bibelen ofte behandlet i forkynnelse og undervisning – som én treffende har sagt det – som dukken som sitter på fanget til den begavede buktaleren: En bruker Bibelens tekster som «ressurser» til å forme budskap som oppleves aktuelle og inspirerende, mens det menigheten egentlig trenger, er å bli formet etter mønster av Skriften. Jeg har snakket om behovet for kristen motkultur; det handler ikke minst om å holdes fast i en kristen virkelighetsforståelse. En kristen virkelighetsforståelse forutsetter at det vi lærer og lever avstemmes mot det Bibelen som helhet sier om Gud, mennesket, verden og historien – slik dette er forstått i klassisk kristen tro.

I FKs strategidokument heter det blant annet at nettverket vil «gi faglig påfyll av god teologi» og «samarbeide med fagteologiske miljøer som fremmer en klassisk bibelsk teologi.» Jeg forutsetter at dette ikke bare er tenkt som en type «indremedisin» for nettverkets medlemmer, men at en dypest sett er ute etter å revitalisere klassisk og bibelsk kristendom gjennom å prioritere troens innholdsside.

Vi bruker uttrykk som klassisk kristendom. Andre samlebegreper vi bruker om det samme, er historisk eller apostolisk kristendom. Slike betegnelser kan gi inntrykk av at en bare er opptatt av å resirkulere gamle sannheter uendret, uten å ta hensyn til den kulturelle konteksten vi lever i. Men det er jo nettopp ikke saken. Kristen teologi har bare verdi om den brytes mot samtiden vi lever i.

Her opplever jeg egentlig at det skjer veldig mye spennende om dagen. På ganske bred front skjer det en form for mobilisering blant kristne som ønsker å stå på Bibelens grunn, ikke bare for å fylle et kunnskapsvakuum, men for å ruste og styrke den kristne tanken. En holder kanskje på med sine prosjekter uten nødvendigvis så mye kontakt med andre, men summen av det som skjer, på ulike plattformer, gjør at jeg for min del kjenner en ny optimisme her.

Den beste teologien blir til når vi må kjempe og evangeliets sannhet er under press. Sånn har det alltid vært, og sånn tror jeg det alltid vil være. Den mest livskraftige kristne tenkningen formes under kamp. At det er slik, tror jeg skyldes flere ting. Når vi må kjempe for det vi tror på, skjerpes tanken. Vi våkner fra likegyldigheten. Når vi skjønner at noe står på spill, skjærer vi inn til beinet. Vi samler oss om det vesentlige, lar jåleriet og pedanteriet ligge. Men det har også med evangeliets egenart å gjøre, dette gåtefulle at vi blir mest troverdige vitner for sannheten når vi bærer skatten vi har i leirkar.

Jesusbevegelsens tro og selvforståelse er helt fra starten utviklet under press og gjennom kamp. Vi har lett for å glemme i hvor stor grad Det nye testamentet selv er vokst frem i en polemisk kontekst. Kanskje kan vi også si det slik: Livskraftig teologi formes i kamp for at den skal kunne bli profetisk. Og all teologi som er verdt navnet har en profetisk dimensjon.

Jeg kommer her ikke utenom å nevne debatten de siste uken i kjølvannet av biskopenes uttalelse om abort. Den demonstrerer etter mitt skjønn noe av det jeg er inne på her. Det er lenge siden vi har hatt en kirkelig debatt med så mange substansielle bidrag fra så forskjellige folk. Flere av innleggene har det formelig gnistret av. Skaket i grunnvollene av at kirkens øverste ledere taler så tvetydig om samfunnets vern av de aller svakeste og mest stemmeløse, kjenner mange seg tvunget til å ta bladet fra munnen. Og det de har brakt til torgs har rommet prinsipiell tenkning på høyt nivå – et nivå som er representativt for alvoret i saken, kunne vi si.

Det meste av det jeg har lest har kommet fra personer fra et bredt spekter av miljøer som har til felles at de vil stå på apostolisk grunn. Det har vært både erfarne debattanter og nykommere, kvinner og menn, seniorer og unge, teologer og folk med helt annen kompetansebakgrunn. Hver har gitt unike biter til den profetiske protesten. Noen av dem som har bidratt, sitter i denne forsamlingen.

En frimodig kirke kan ikke forholde seg taus. En frimodig kirke taler sannheten rett ut, uten omsvøp. Taler med visdom, kløkt og med tanke for den sårbare, for all del. Men uten å pakke inn.

Jeg begynte foredraget med å nevne at ordet for frimodighet på gresk er parrhesia, som er et nøkkelord i Apostlenes gjerninger. I Apg 4, når Peter og Johannes står og forsvarer seg fremfor Det høye råd , står det at rådsmedlemmene undret seg «da de så hvor frimodige de var, og forsto at de var ulærde menn av folket.» Når apostlene blir truet til taushet, samles menigheten i bønn om at Gud må beskytte mot truslene, gi ny frimodighet og nye åndsmanifestasjoner. Og Gud svarer bønnen: «De ble alle fylt av den hellige ånd, og talte Guds ord med frimodighet,» står det (4,31).

Det greske ordet parrhesia betyr å være modig, fryktløs, djerv – gjerne i møte med autoriteter. Men i den kulturelle konteksten NT ble til i, kan ordet også ha mer spesifikke nyanser. Det betyr nettopp å tale fritt og åpent, å si sannheten rett ut, uten å skjule noe. På den offentlige arena var en vant med filosofer og talere, skolert i retorikk, som kunne pakke inn budskapet i veltalende vendinger for å manipulere sitt publikum. En som har parrhesia, taler derimot sannheten uten omsvøp, uten å skulle oppnå noe for egen del. Den som har parrhesia, kjenner forpliktelsen til å tale det som er sant for det felles gode, selv med risiko for en selv. Hovedvekten i dette begrepet ligger ikke på det psykologiske, på den indre mobiliseringen så å si, men på den likeframme tale i det offentlige rom. Apostlenes gjerninger indikerer at frimodighet på evangeliets vegne springer ut av menighetens bønneliv, av menighetens liv med Gud.

«Stridskonservativismen i Den norske kirke er død.» Det var vel omtrent 15 år siden at en tidligere studiekamerat slapp denne kommentaren da vi snakket om den aktuelle kirkesituasjonen. Selv hadde han nettopp valgt å konvertere til den katolske kirke. Det var på et tidspunkt da mange av de som hadde stått sterkest på barrikadene hadde forlatt arenaen, slik som han selv.

Jeg har tenkt en del på den kommentaren. «Stridskonservativismen i Dnk er død.» Tja, er den det – eller følger den bare litt andre spor nå? At vi forstår at det ikke så mye er en kirkekamp – dvs. en kamp om å beholde og befeste kirkelige privilegier og posisjoner – som det er en kamp for selve troens sjel under kulturelle omveltninger, som vi fører uavhengig av hvilken kirkelig sammenheng vi tilhører. At vi derfor må gå dypere. At vi – sammen med alle gode krefter – må søke større innvielse både for tanken og troen på en måte som forener de to.

Det er en trend i tiden at flere er opptatt av å ruste tanken og søke mer kunnskap om troen. At det særlig gjelder mange unge, brennende kristne, gjør meg utrolig glad. I flere større byer i Norge arrangeres det regelmessige bibelkvelder som samler fulle hus. I Oslo, der Ungdom i Oppdrag har drevet med dette i noen år nå, har det tatt helt av. Misjonssalen er proppfull mandag etter mandag. Hundrevis av ungdommer setter av en kveld i uka gjennom et helt år for å få basic kunnskap om de ulike bøkene i Bibelen. Og det skjer ikke bare i Oslo, men også i Bergen, Trondheim, Kristiansand og andre steder.

En kan snakke om en «bibelboom» om dagen, men også om en renessanse for apologetikk og trosforsvar. I oktober deltok jeg på Veritaskonferansen, apologetikk-konferansen som Bibelskolen i Grimstad, Laget og NLA Høgskolen arrangerer sammen. Arrangement samlet omtrent 700 forhåndspåmeldte deltakere, hvor sikkert omtrent 80 % var unge voksne. Jeg ble slått av hvor offensivt det mer evangelikale apologetikkmiljøet i Norge er om dagen, hvor stor aktiviteten er, og av hvor opptatt en er av å koble en skarp tanke og overgitt tro for å vinne nye mennesker for evangeliet.

Vi trenger flere mennesker med evne til å tenke klart som på sine felt kan artikulere den overleverte tro på en måte som treffer tiden. Vi trenger det som «indremedisin» for troende. Det handler om å fylle kunnskapshull, men også om å møte noe av den usikkerhet og forvirring som følger med mange av strømningene i tiden.

Jeg tror imidlertid tiden har løpt fra en type markeringspolitikk der vi uttaler oss offentlig fordi vi kjenner en plikt til det, der vi bare gjentar det vi alltid har sagt for å tilfredsstille våre allerede lojale støttespillere og vise at vi holder skansen. Det er avgjørende at vi kjemper frem et språk som er friskt og har mulighet for å treffe dypere strenger.

Vi trenger også dem som har mot til å engasjere seg i den offentlige samtalen. Vi må tro på sannhetens iboende kraft til å overbevise også i det offentlige rom, selv om tilsynelatende alle odds taler mot det. Vi trenger dem som er i stand til å skjære igjennom og avsløre keiseren der han paraderer i nye ideologiske klær. Noen som både med ordene og livet protesterer mot de dyp av uvirkelighet som har tatt kulturen vår til fange.

Jeg sier «med ordene og livet». Ofte har vi som kirke vært altfor glad i store ord som ikke er bakket opp av livet. Vår kultur etterspør autensitet, og i det ligger det en utfordring vi som kirke skal ta til oss som en gave: Vi må legge av oss det livsfornektende og livsfjerne. Som det har vært sagt: «The greatest problem of Western Christianity is not heresy but hypocrisy.» Læremessig utvanning og teologiske avsporinger er et stort problem. Men ord og idealer som ikke samsvarer med livet vi lever, er kanskje et enda større.

Endelig: Når vi snakker om å fremme klassisk kristen tenkning og formidling, må vi ut av det sporet at det blir noe vi overlater til fagfolk og «de teologiske spesialistene». Her ønsker jeg faktisk å gi litt motstand til formuleringene i strategidokumentet. Jeg tror jeg skjønner den positive intensjonen når en sier at en vil «gi faglig påfyll av god teologi» og samarbeide med «fagteologiske miljøer som fremmer en klassisk bibelsk teologi.» Men kristen kunnskap og tenkning må være prøvd i livet og gjennomglødet av Guds virkelighet. Dyp kristen kunnskap og tenkning forvaltes ikke bare av fagteologene, kanskje ikke en gang først og fremst. Jeg nevnte bare for et par minutter siden at i Jerusalem ble den mest omveltende teologien servert av noen «ulærde menn av folket.» For igjen å ta den senere tids abortdebatt som eksempel: Noen av de viktigste bidragene, slik jeg ser det, kom fra folk uten studiepoeng i teologi eller kristendom. Den teologien vi trenger mest av alt i dag, er ikke den teologi som er interessant, men den som er profetisk. Fagteologien er ofte det første, men det er ikke gitt at den er det andre. Men den kan naturligvis være det – det foredragsholderen som kommer etter meg her på årsmøtet, har på hjertet, er vel det beste eksempelet på det.

Mitt andre spørsmål er: Hvordan kan FK – sammen med naturlige støttespillere - bidra til å fremme klassisk teologi med aktuell og profetisk nerve?

TREDJE FOKUS: Å FORME ÅNDELIGE LEDERE

Mitt tredje fokus er å forme åndelige ledere.

Ifølge strategidokumentet vil FK «stimulere unge med pastoralt kall til frimodig tjeneste for evangeliet.» Jeg er kjent med at dere har tatt et konkret initiativ her, i samarbeid med lutherske ungdomsorganisasjoner, for å gjøre veien inn i tjeneste lettere for unge som er usikre på grunn av den kirkepolitiske og teologiske utviklingen i DnK. Med prosjektet «Fø mine lam» vil dere legge til rette for et eget åndelig og teologisk «dannelsesløp», ved siden av det akademiske, for dem som studerer teologi, diakoni og kateketikk.

Her vil jeg bare – ut fra min egen erfaringsbakgrunn – gi dere heiarop og all mulig moralsk ryggdekning. Dere starter i det små og går naturlig nok prøvende frem. Men ikke tenk smått om dette. Dette kan bli begynnelsen på noe som på sikt kan få større betydning og rekkevidde enn dere aner.

Som mange av dere kjenner til, var jeg i mange år lærer og forsker i Det nye testamentet på MF. Gjennom det kom jeg tett på teologiutdannelsen, blant annet ved at jeg en periode var leder for avdeling for teologi frem til jeg for vel fire år siden valgte å si opp på MF. Selv om jeg sluttet vel så mye av personlige som av prinsipielle grunner, uttalte jeg meg i forbindelse med avgangen offentlig om sider ved teologiutdannelsen som jeg opplever som grunnleggende problematisk. Mange oppfattet nok det jeg sa først og fremst som en kommentar til den teologiske utviklingen på MF. Men egentlig snakket jeg om noe som ligger på et annet plan, og som egentlig gikk lenger: Jeg var opptatt av hvordan rammebetingelsene og paradigmene i akademia styrer hva teologien til sjuende og sist blir. Akademisk teologi kretser hele tiden om ideene og troens kulturelle ressurser, men fremmedgjør oss for den virkelige, levende og handlende Gud som vi dypest sett bare lærer å kjenne gjennom å leve troens liv i bønn og lydighet. Teologien sementerer splittelsen mellom tanke, bønn og handling som har ridd vestlig kristendom som en mare. At en er har fått mer praksis i studiene, løser ikke det grunnleggende problemet. I en artikkel som sto på trykk i magasinet STREK våren 2015, fikk jeg anledning til å utdype disse tankene. Der skrev jeg at hva det egentlig koker ned til, er spørsmålet: Hvordan former vi, ikke bare profesjonsutøvere, men åndelige ledere som vår tid sårt trenger?

I artikkelen skrev jeg:

« .. jeg opplever det stadig vanskeligere å leve med skillet mellom idé og Åndens liv som er strukturelt innvevd i hvordan akademisk teologi nærmer seg spørsmålet om sannhet. Etter min mening har vestlig intellektuell teologi i vår tid, som gjerne kalles den senmoderne, brakt oss til et punkt der vi må innse hvor radikalt teologisk tenkning henger sammen med et liv i bønn og troens lydighet. For kirkens skyld må vi gjenskape det som var selvsagt i tidligere epoker [av kirkens historie]: At det å være en tenkende teolog og en mystiker (dvs. et menneske som lever i bønn), er to sider av samme sak.

Det ligger ingen anti-intellektualisme i dette. Tvert imot: Vår tid roper etter vital teologisk refleksjon og veiledning. Men den blir til når de som vier sin tankekraft til å gjøre Bibelen og den kristne overleveringen aktuell, i alle ting søker foreningen med den treenige Gud som livets og sannhetens kilde. Hvis teologien skal tjene kirkens vitnesbyrd - at evangeliet er Guds kraft til frelse - må vi aktivt motvirke den fragmenterte tilnærming til kunnskap og sannhet som akademia setter i system. Det gjelder ikke minst i en tid hvor de intellektuelle trendene truer med å kaste oss ut i subjektivitetens og relativismens malstrøm.»

Kristen sannhet er mye mer enn bare noe intellektuelt. Som Oswald Chambers treffende har sagt det: «Den gylne regel for å oppnå åndelig innsikt er ikke intellektuelle anstrengelser, men lydighet. Om noen ønsker vitenskapelig kunnskap, er veilederen den intellektuelle nysgjerrigheten. Men den som vil ha kunnskap og innsikt i det Jesus Kristus lærte oss, kan bare få det gjennom lydighet.» Det er i tråd med det Jesus sier i Johannesevangeliet: «Den som gjør Guds vilje, skal forstå om læren er sann» (Joh 7,17). Vi blir sannheten tro i kjærlighet gjennom å leve i sannheten. Og det er også dette som former åndelige ledere.

Det er flere enn jeg som er opptatt av disse tingene. I sin aller siste bok, som har fått tittelen Fri att tjäna, går Magnus Malm dypt inn i denne tematikken. Boka kom ut i november, og er ennå ikke kommet ut på norsk. Understøttet av erfaringene fra 30 år som åndelig veileder, legger Malm stor tyngde bak påstanden at den akademiske utdannelsen er fundamentalt uegnet til å forme åndelige ledere. Han sier blant annet: «Den helt dominerande pedagogiska modell som stått för präst/ pastorsutbildningen i vår kultur är sedan länge den akademiska. Samtidig påstår ingen rimligen att en akademisk utbildning gör en människa til andlig lädare, men eftersom kanske 90 prosent av all tid, energi och ökonomi satsas just på den sidan av utbildningen måste frågan ställas om medlet når målet.» Malm tar til orde for et oppbrudd; selv lanserer han noen ganske radikale forslag mer i retning av en mer erfaringsbasert lederutvikling i kombinasjon med en teltmakermodell.

I STREK-artikkelen gjorde jeg selv prøvende forsøk på å antyde alternativer. Min modell, som jeg tenker er mer realistisk iallfall på kort sikt, ligger ganske tett opp til det som dere nå prøver ut – i første omgang i det små: et dannelsesløp med vekt på åndelig formasjon som legger seg opp mot eksisterende utdanningsprogram i akademia. I STREK skrev jeg at om noe nytt skal vokse frem, bør det skapes i grensesnittet mellom høyskoler som ivaretar behovet for material kunnskap, studiepoengproduksjon og formalkompetanse, og nye ressurs- og vekstsentre som står tett på levende fellesskap og gir rommet som trengs for eksperimentering. Men vi trenger noe nytt utenfor akademias rammer, arenaer som bygger bro mellom hode og hjerte, mellom bønn, tanke og handling. Fora der unge mennesker med kall til tjeneste kan få åndelig veiledning eller annen bønneveiledning, der vi fostrer bibelbruk som kobler sammen tanke og erfaring, der vi fordyper oss i klassisk kristne temaer i en ramme av bønn og fellesskapsliv, og der vi skaper felles øvingsaenaer for kristne kjernepraksiser, kanskje også med en mulighet for å leve tettere sammen i kortere eller lengre perioder. Slike fora bør preges av velvillig dialog mellom ulike fromhetstradisjoner, spiritualiteter og veiledningsformer.

Dere tenker kanskje om «Fø mine lam» som et slags nødgrep i en vanskelig situasjon. Jeg vil oppmuntre dere til å se på dette som en mulighet, kanskje til og med en Guds kairostid, til å være med å skape noe som ikke har vært gjort før. Jeg ser ikke bort fra at noe sånt kan vokse i ambisjon og omfang underveis mens en går. Det jeg beskriver i STREK-artikkelen kan fra der vi står i dag, virke som et urealistisk drømmescenario. Men hva kan ikke skje når vi begynner å gå? En må regne med motstand, prøving og feiling. Men det er mange strømmer som løper sammen nå og som taler for at slike initiativ kan bli til noe større. Ved Guds nåde kan det en dyrker frem på sikt bli attraktivt for langt flere.

Mitt tredje spørsmål er: Hvordan kan FK bidra til å forme fremtidens åndelige ledere, og hvor stort våger dere å tenke om dette?

FJERDE FOKUS: BEHOVET FOR SAMLING PÅ TVERS AV KIRKELIGE MILJØER

Mitt fjerde fokus er behovet for samling på tvers av kirkelige miljøer.

Enten jeg har snakket om behovet for mer robust fellesskap, å styrke den teologiske bevisstheten gjennom formidling av klassisk kristendom, eller å forme åndelige ledere – både mellom og oppå linjene har budskapet vært: Vi kan ikke stå alene. Vi må søke nye veier sammen med andre som står på apostolisk grunn og arbeider for at Guds rike skal gå fram i vårt land.

Det har antakelig skint igjennom at jeg har mer tro på initiativene nedenfra enn det toppstyrte, mer tro på det organiske og dynamiske som gir rom for utprøving og eksperimentering, enn det som er planlagt og nedfelt i strategidokumenter. Jeg har tro på det som kan skje når brennende hjerter møtes som søker sammen i bønn om Guds ledelse. Kanskje dreier det seg i stor grad om å satse på ting som har startet i det små, som nå ser mest ut som frø, men som vi tenker har livets kraft.

Det kan hende at dere i FK vil kunne ha en spesiell rolle som katalysator, ikke minst inn mot andre lutherske miljøer. Kanskje kan dere bidra til å skape frirom og møteplasser der andre inviteres inn til å tenke med og tenke nytt. Jeg vet ikke. Men det er noe med at nettverkets løse struktur og korte historie gjør at hjulsporene ennå ikke har satt seg, og som kan gi muligheter der andre er mer bundet av etablerte strukturer, organisasjonskultur, tradisjonsbånd og begrensende særinteresser.

I FKs grunnlagsdokument antyder avsnittet om nettverkets formål og basis en ganske bred økumenisk visjon. Det heter at «FK vil romme mennesker og grupper fra ulike kirkelige bakgrunner, og har et kall til å sikte mot en bredest mulig enhet på sannhetens grunn. Enheten i troen på og etterfølgelsen av Jesus Kristus overskrider de grensene som vi lager mellom hverandre. Jesus ber i Joh. 17, 21 for kirkens enhet ’for at verden skal tro’.» Samtidig vektlegges nettverkets forankring i den lutherske bekjennelse.

I dokumentets strategidel skjelner en så mellom nettverksbygging med lutherske miljøer, mens det med hensyn til det økumeniske heter at en vil ha «et videre utblikk mot og hente inspirasjon fra andre konfesjoner som deler den grunnleggende holdningen til Bibelen som Guds ord.»

Generelt tenker jeg nok sånn at slik vindene blåser i dag, bør også relasjons- og nettverksbygging for å fremme felles mål kunne skje på en bredere økumenisk basis. I hvert fall om en tenker nedenfra og lokalt, kan det mange steder være helt nødvendig.

Jeg ønsker ikke å være mer konkret enn dette. Dette med betydningen av å trekke sammen har vært langt fremme i bevisstheten min, også før jeg leste Rolf Kjødes appell i Dagen på fredag med overskriften «Frimodig sammen». Jeg regner med at hans utspill om samling på luthersk grunn vil få en del plass i diskusjonen i løpet av dagen.

Hvordan prioriterer vi ut fra et antatt fremtidsbilde? Det er et spørsmål jeg likevel har lyst til å reise. Når det gjelder fremtiden, kan jeg ikke vite; det jeg nå skal si er naturligvis bare hva jeg tror. Men jeg tror det vil skje en samling av kristne, en kirke som får større kraft gjennom enhet. Jeg tror det blir en bevegelse som vil gå helt på tvers av etablerte kirkesamfunn og ulike spiritualiteter. Den vil ikke bli monolittisk, men være mangfoldig både når det gjelder fromhetstype, kulturuttrykk og etnisk sammensetning. Samtidig vil avsporingene innenfor mange etablerte sammenhenger bli mer markante, kanskje også mer forføreriske. Jeg tror vi også vil se hvordan mennesker fra vidt ulike fløyer i kirken nærmer seg hverandre og går sammen til en voksende forfallskirke som inngår sterke kompromisser med samtidens verdier, filosofier og maktstrukturer. Jeg mener ikke å være konspiratorisk, tendensene ser vi allerede. Men jeg tror de vil forsterke seg. Den dekadente kirken søker «enhet» på bekostning av evangeliets sannhet. Den strør ut også blant troens folk frøene av en ideologi som når de spirer, skaper motstand mot det ekte evangeliet og kveler kraften kirken skulle hente fra det. Og her står kampen. Sammen med økende press utenfra, vil det stille oss på valg. Å være trofast mot Jesus og hans ord vil komme til å koste mer. Men de som er villige til å betale prisen, vil Gud velsigne. Den kirke som lar seg lede av Gud, vil bli styrket, gå frem i Åndens kraft og trekke mennesker til seg gjennom sitt troverdige vitnesbyrd.

Slik de første kristne gjorde det ifølge Apostlenes gjerninger. Når apostlene i Jerusalem fortsetter å forkynne evangeliet frimodig etter det første forhøret, leser vi i Apg 5 at de enda en gang blir arrestert og ført for Det høye råd. Da er det lovlæreren Gamaliel som tar til orde for å slippe dem fri, med følgende begrunnelse: «.. dersom dette er menneskers vilje og verk, blir det ingenting av det. Men er det av Gud, da kan dere ikke stoppe dem. Pass dere, ellers kan det vise seg at dere kjemper mot Gud.» Gamaliels ord er på mange måter en nøkkel til å forstå hele fortellingen om den fremadstormende Jesusbevegelsen i Apostlenes gjerninger; den lar seg ikke stoppe, tross motstand og forfølgelse, for dette er ikke menneskeverk. Gamalielprinsippet er et åndelig prinsipp. Det som er født av Gud, kan ikke mørkets krefter, stoppe. Den kirke som er bygd på sannheten, kan ikke dødsrikets porter få makt over.

Jeg har sympati for arbeidet deres for å sikre best mulig rammer innenfor Den norske kirke på kort og lang sikt, enten det handler om å skape åpning for å etablere flere valgmenigheter, eller å sikre et handlings- og mulighetsrom for dem som vil fremme klassisk teologi også i fremtiden. Jeg håper og ber om at dere lykkes. Men om dører skulle stenges, så vil Gud åpne andre. Et viktig åndelig råd heter: Prioriter den indre veien, og den ytre vil komme til deg. Noe sier meg at når det gjelder de ytre, institusjonelle rammene, har Gud det i sin hånd. Jeg sier ikke dette for å demoralisere dere i innsatsen for å arbeide strategisk og kirkepolitisk. Men spørsmålet er hvor vi først og fremst har blikket festet.

Det er derfor jeg også har lagt så stor vekt i dette foredraget på å gå i dybden og gjøre det i fellesskap. Det handler om å bygge noe for skiftende tider, der vi søker allianser på tvers. Legge grunnlaget for det som kommer. Alt jeg har sagt, handler i grunnen om å prioritere fordypning, fremfor alt åndelig fordypning, og gå den veien sammen med andre.

Jeg har det siste året vært mye på reise og møtt eller på andre måter kommet i kontakt med kristne fra ulike bakgrunner og sammenhenger. Bare de siste månedene har jeg møtt flere brennende kristne som står utenfor eller ikke lenger er en del av Dnk, som har sagt at de kjenner at Gud drar dem tilbake, eller at de kjenner seg kalt til å gjøre mer inn mot Dnk. En mann som jeg ble kjent med for ikke så lenge siden, fortalte da jeg møtte ham nylig at han nå var i et engasjement som vikarprest i Dnk. At han skulle ende opp der, var det siste jeg hadde forventet ut fra bakgrunnen hans.

Vi lever i underlige tider. Mye er i bevegelse på en måte som ytre sett ser ganske kaotisk ut. Mennesker som følger Jesus flytter på seg, gjør overraskende manøvre. Noe skyldes naturligvis den typiske rotløsheten i tiden. Men andre ting tror jeg står under en høyere regi.

Jeg har tidligere kjent på sorg og frustrasjon over at kristne som står på Bibelens grunn, de siste par tiårene har tatt så forskjellige konsekvenser av kirkesituasjonen og valgt å gå inn i vidt forskjellige sammenhenger. Jeg har sett det som et utslag av fiendens forvirring og splittelsestaktikk. Men nå har jeg mer fått enn fornemmelse av at dette er noe Gud kommer til å bruke. Kanskje når vi kommer lenger ned på veien, vil vi komme til å se at fra våre ulike steder får vi sammen bidra til fornyelse og vekst som ingen kunne forutse.

Mitt fjerde spørsmål er: Hvilken rolle kan FK spille i å skape kirkelig samling på luthersk eller apostolisk grunn?

AVSLUTNING OG UTBLIKK

Jeg har et siste og avsluttende fokus i dette foredraget. Det skal jeg gjøre ganske kort. Det er annerledes enn de forrige ved at det er først og fremst et kall til hver enkelt av oss. Det handler om viljen til å gi avkall på vårt eget og leve under korset.

Å leve under korset er mer enn en god luthersk parole. Det er ikke teologi for hengehoder. I Guds rike er det tvert imot nøkkelen til større kraft.

Viljen til å gi avkall og leve under korset. Jeg vil prøve å konkretisere det ut fra det jeg tror er særlig aktuelt i dagens situasjon. Og spørsmålene retter jeg like mye til meg selv som til dere.

For det første: Vi lever i en tid hvor de dekadente strømmene i kulturen blir stadig mer åpenlyse. De fosser ufortrødent videre på vei mot oppløsning av fundamentale verdier og drar foruroligende mye og mange med seg. Vi kan velge å stille oss over og på utsiden gjennom høylytte beklagelser av det åndelige og kulturelle forfallet. Eller vi kan innse at forfallskreftene ikke bare befinner seg «der ute», men de finnes også «her inne» (i mitt eget hjerte). Å leve i en kultur der mørket ser ut til å få overmakten, er for den som følger Jesus et stående kall til å vende oss mot lyset. At vi må våkne fra søvnen, og hver dag stå opp fra de døde, så Kristus kan lyse for oss. Spørsmålet er: Hvilke områder i mitt liv er det jeg trenger å bringe inn i lyset? Hvor gir jeg fortsatt mørket rom? Er jeg villig til å gi avkall og bringe det til korset?

For det andre: Å være en Jesu disippel er å forene seg med hans interesser i verden. Og hva hans interesser er, ser vi av at han fornedret seg selv og tok på seg en tjenerskikkelse. Det som mer enn noe annet trengs i en dekadent kultur – og i en kirke som gir etter for disse kreftene – er kristne som er villige til å bli brutt brød og uttømt vin for andre. Er det store ord? Egentlig handler det om noe så upretensiøst som enkel lydighet og noe så usentimentalt som en kjærlighet som holder ut. Kanskje betyr det at vi må oppgi posisjoner, privilegier og vårt gode navn å rykte. Verden forakter kraften i et gudfryktig liv, og mange kristne er også fullstendig blinde for denne kraften. Men det er en kraft som ikke lar seg stoppe. Undercover skaper den revolusjon. Spørsmålet er: Er jeg villig til å betale prisen for sant åndelig lederskap?

For det tredje: Vi lever også i tider der ting kan komme til å skifte fort. Hvordan vil samfunnet se ut om 5 –10 – 20 – 30 år? Og vil Den norske kirke overleve i noe nær sin nåværende form, eller vil kirkestrukturene endres fullstendig? Jeg aner ikke. Men Gud vet. Å leve under korset handler også om å vite at korsets vei fører til seier, men akseptere at her og nå må vi vandre i tro uten å se. Vårt kall er dypest sett bare dette: Å søke Guds hjerte og Åndens veiledning og være lydig fra dag til dag. Å bygge på fjell. Å høre Jesu ord og gjøre det de sier. Om stormfulle tider kommer, vil det være nok. Det har vi hans forsikring om. Spørsmålet er: Er jeg villig til å gå på det lyset jeg nå har, uten andre garantier enn Jesu ord og løfte?

Jeg begynte foredraget med å sitere fra Hebreerbrevet: «Kast ikke vekk frimodigheten! Den har stor lønn.» I Guds rike er ikke frimodighet noe vi mobiliserer frem. Frimodigheten bygger på uforanderlige, grunnfestede realiteter. Hvordan leser vi også om i Hebreerbrevet: Vi har «frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen» (Heb 10,19), vi kan i dag og for all fremtid «tre frimodig fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid» (Heb 4,16).

Derfor sier jeg en siste gang til dere: Frimodig Kirke – kast ikke vekk frimodigheten!

Geir Otto Holmås

▲ til toppen


Hvilken Jesus forkynner vi?

11.03.2019

Oskar Skarsaune

Foredrag Frimodig Kirkes årskonferanse, 11. mars 2019.

Kanskje én av Jesus’ene i Bjørn Stærks Jesus-butikk?1 Et litt avsides sted, der du tilbys et rikt utvalg av Jesus’er. De fleste vil ha en moderne, oppdatert Jesus, «et stykke moderne Jesus, takk, slik han kanskje ville ha vært hvis han levde i dag… Jeg vil ha en Jesus som er litt som meg og ikke liker de jeg ikke liker.» En slik Jesus er å få kjøpt i Jesus-butikken for 349 kroner. Men, sier Stærk, «jakten på den moderne Jesus kan bli jakten på et speilbilde.» Og det mener jeg han har rett i.

Den Jesus jeg ofte møter i dagens forkynnelse, er en Jesus som gikk rundt og bekreftet mennesker, forsikret dem om at de var gode nok akkurat som de var. En slags selvbilde-terapeut. Men denne Jesus ligner ikke evangelienes Jesus. For meg trer han der fram som en som gikk rundt og forandret mennesker, gjorde dem hele, frie og nye, satte dem fri til helt nye måter å leve på.

Jeg kunne si mer om dette, men i denne forsamlingen ville det antakelig være «å preke for koret», som de sier i USA. «Vi» som er forsamlet her, bør ikke la oss selv slippe så billig. Hvilken Jesus forkynner vi? Hvilken Jesus forkynner jeg? Ligner han mer på evangelienes enn den moderne selvbilde-terapeuten?

La meg begynne med en kjent tekst på slutten av Matteusevangeliet:

De elleve lærlingene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag [panta ta ethne] til lærlinger: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem [didaskontes autous] å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende (Matt 28,16–20).

Som dere ser, har jeg gjort det samme som bibeloversetterne gjorde i den nynorske bibelen: jeg har oversatt det latinske ordet discipulus. På nynorsk skrev oversetterne «læresvein», bokmålsordet lærling har den fordel at det kan oppfattes kjønnsnøytralt. Lærlingene er lærlinger hos en mester i faget. I dette tilfelle heter mesteren Jesus, og det er nettopp det lærlingene oftest kaller ham i evangeliene. Jeg tror det ville være en stor vinning om vi konsekvent omtalte de kristne som Jesu lærlinger – det de ble kalt fra begynnelsen, lenge før en romersk embetsmann i Antiokia (antakelig) kalte dem «Kristus-tilhengerne» (Apg 11,26), på latin christiani, tatt inn som latinsk fremmedord i gresk: christianoi.2

Vi er vant til å kalle disse versene i Matteus 28 for «dåpsbefalingen» eller «misjonsbefalingen»; det siste utvilsomt en bedre betegnelse enn det første. For han ga ikke lærlingene en befaling om bare å døpe, han ga dem også én befaling til: «lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Det var altså ikke nok å gi dem som ville bli Jesu lærlinger – gjennom dåpen – kunnskap om hva Jesus hadde sagt. Nei, ved dåpen ble de tatt inn i fellesskapet av Jesu lærlinger, og der ble de trent i å leve slik mesteren hadde undervist dem. Et lærlingeforhold er mer enn tilegnelse av kunnskap, det innbefatter praktisk trening i utøvelse av kunnskapen. Og Jesus beskriver kunnskapen i dette tilfelle som «alt det jeg har befalt dere.» Alt det han har sagt at vi skal gjøre, det livsmønsteret han har tegnet opp for oss.

Hvor finner vi denne tegningen? Siden vi er i Matteusevangeliet, er det nærliggende å peke på at vi har en scene lengre fram i evangeliet, som har store likheter med den vi nettopp har sett: den oppstandnes møte med lærlingene på fjellet i Galilea:

Da Jesus fikk se folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og lærlingene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem [edidasken autous]… (Matt 5,1–2).

Kort sagt: Dåpskandidatenes katekisme om hvordan de skulle leve som troende og døpte kristne, var i den første kristne tid Bergprekenen (Matt 5–7, Luk 6,20–49).

Dette finner vi i Didakjé (Herrens lære [didaché] til folkeslagene [tois ethnesin]ved de tolv apostlene, ca. 100 e. Kr.).3 I dette skriftet finner vi Bergprekenen gjengitt i kortform, helt i begynnelsen av det avsnittet som kan kalles den etiske dåpsopplæringen, kap. 1–5. Deretter sies det: «Når det gjelder dåpen, skal dere utføre den på følgende måte: Etter at dere først har gjennomgått alt det som her er nevnt (i kapittel 1–5), skal dere døpe til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, i rennende vann (samme skrift, 7.1).

Det samme finner vi hos Justin Martyr (ca.150 e.Kr., 1. Apologi kap. 14–17), som siterer en kateketisk sammenstilling av bud fra Bergprekenen, kombinert med enkeltord av Jesus ellers hos Matteus og Lukas. Jeg siterer nedenfor eksempler både fra Didakjé og Justin.

I en gammel kirkeordning fra begynnelsen av 200-tallet, gjerne kalt Den apostoliske tradisjon,4 finner vi noe av det samme, men her konkretisert i en liste over yrker kristne ikke kan ha, fordi de er uforenlige med de bud Jesus ga i Bergprekenen. Interessant er at budet om ikke å slå i hjel her tolkes like radikalt som av Jesus: En kristen kan ikke være årsak, direkte eller indirekte, til et annet menneskes død. Om soldater heter det at dersom de ikke har noe annet å leve av, kan de beholde yrket sitt. Men får de ordre om å drepe noen, skal de ikke adlyde, og ta konsekvensen (normalt: martyrium). En dommer avsa ikke sjelden dødsdommer, «han må slutte med det eller bli vist bort.» Tertullian: En kristen kan ikke være keiser, for keiseren opprettholder lov og orden ved bruk av sverdet, denne form for makt kan en kristen ikke bruke (Apol. 21.24).

Hvorfor disse bud mot alle former for maktbruk, gjengjeldelse og bruk av tvang mot andre?

Fordi Jesu lærlinger skal ligne sin Mester:

Dere vet at de som blir regnet som fyrster over folkene, undertrykker dem, og stormennene deres styrer dem med hard hånd [som de fire villdyrene i Daniel 7].
Men slik er det ikke blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være alles slave.
For heller ikke Menneskesønnen [Daniel 7,13f] er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange [Jes 53] (Mark 10,42–45).

Bakgrunnen for disse ordene var Sebedeus-sønnenes ønske om å få dele Jesu kongelige ære og makt ved å sitte på troner nærmest Jesu egen. «Dere vet ikke hva dere ber om,» svarer Jesus. Hans vei til kongelig makt og herlighet gikk gjennom lidelse og den ytterste fornedrelse: korsdøden var datidens skammeligste måte å dø på. «Kan dere drikke det begeret jeg drikker, eller bli døpt med den dåpen [til døden] som jeg døpes med?»

Som jøder flest, regnet også Jesu disipler med at veien til Messiaskongens herlighet gikk fra seier til seier, fra stor makt og herlighet til enda større. Når Jesus fortalte dem det motsatte, at hans vei til kongelig herlighet gikk gjennom den lidelse, fornedrelse og død som tegnes i Jes 53, da stilte de seg helt uforstående.

Jesus er annerledes-kongen i Guds annerledes-rike, der alle normale forestillinger om hva som gir ære og status, er snudd fullstendig opp/ned.

Joh 13,1–17: Jesus, mesteren, bøyer seg ned og vasker lærlingenes føtter. Han, mesteren, ender sitt liv med å gi det hen for lærlingene. «Jeg har gitt dere et forbilde», sier han. Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre mot hverandre (Joh 13,14–15).

(Merknad: Dette må få konsekvenser for vår teologi om øvrigheten og dens sverd. Vi må balansere Rom 13 med Åp 13: Romerriket sammenlignes med et farlig og brutalt rovdyr, et dyr som «lignet en leopard, hadde føtter som en bjørn og gap som en løve» (Åp 13,2), m.a.o. et kombidyr av de fire dyrene i Daniel 7: løve, bjørn, leopard, det fjerde ganske enkelt kalt et villdyr (seleukide-riket, Romerrikets forløper i Midtøsten). Romerriket er sammenfatningen og kulminasjonen av verdens brutale stor-riker. Motsetningen er Guds rike og dette rikets konge, han som ikke lignet et rovdyr men et menneske. I Daniel 7 kalles han «en som var lik en menneskesønn», Jesus brukte det som selvbetegnelse. Den humane, barmhjertige og nåderike kongen, som ikke hersker med vold og tvang.)

Som tekstene fra Markus 10 og Joh 13 viser, er Gudsrikets nye livsmønster klart demonstrert av lærlingenes Mester: Jesus selv. Hans liv og tjeneste skal være forbilledlig for lærlingene. En kinesisk student til Hans Kvalbein: “We don’t learn so much from theory and argument, as from living example.”

Det samme finner vi hos Paulus:

La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse men så det ikke som et rov å være Gud lik. Nei, han ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse [Jes 53] og ble mennesker lik.
Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset [Jes 53]. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn [Jes 52,13] (Fil 2,5–9).

Det er en sammenstilling her av den første Adams søken oppover, hans streben etter å bli Gud lik [1 Mos 3,5], og den Annen Adams motsatte bevegelse: Han var i utgangspunktet Gud lik [i Guds skikkelse], men ga frivillig avkall på sin høye posisjon og steg ned, helt ned i den skammeligste av alle måter å dø på. Annerledeskongen, som hans lærlinger skal ligne. Dette krevende livsmønsteret er det som tegnes i Bergprekenen.

Didakje sammenfatter Bergprekenen slik:

Det finnes to veier; den ene er livets vei, den andre dødens (jfr. Matt 7,13–14).
Og det er stor forskjell mellom de to veiene. Livets vei er denne:
For det første: Du skal elske Gud, som har skapt deg.
For det andre: Du skal elske din neste som deg selv; og alt det du ikke vil skal hende deg, skal heller ikke du gjøre mot din neste (jfr. Matt 22,36–40).
Den lære [didakjé] som ligger i disse ord, er denne:

Velsign dem som forbanner dere og be for deres fiender, hold faste for dem som forfølger dere. For hva er det å takke dere for om dere elsker dem som elsker dere? Gjør ikke også hedningene det samme? Men dere skal elske dem som hater dere, så får dere ikke noen fiende…
Om noen gir deg et slag på høyre kinn, så vend også det andre til; da vil du være helhjertet. Hvis noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Hvis noen tar kappen din, så gi ham skjorten også. Hvis noen tar fra deg det som er ditt, så krev det ikke tilbake… Gi hver den som ber deg, og krev det ikke tilbake, for Faderen vil at en skal gi til alle av de gaver en selv har fått (1,1–5).

Justin Martyr, ca. 150 e.Kr.: «Vi som før mer enn noe annet elsket måter å tjene penger og eiendom på, deler nå det vi har med fellesskapet og gir til enhver som trenger det. Vi som før hatet hverandre og drepte hverandre, og på grunn av sed og skikk ikke engang ville bo under samme tak med dem som ikke var av vår egen stamme, vi spiser nå, etter Kristi åpenbaring, ved samme bord. Vi ber for våre fiender og forsøker å overbevise dem som urettmessig hater oss … For at dere ikke skal tro at vi narrer dere med ord, mener vi at det vil være bra…å minne om noen få av Kristi egne læresetninger … Ordene som kom fra ham er korte og konsise. For han var ingen sofist; hans tale var Guds kraft (1. Apol. 14.2–5)…
Om å utholde det onde, være tjenestevillig overfor alle og ikke bli vred, sa han dette: «Til ham som slår deg på kinnet, tilby også det andre, og du skal ikke hindre den som tar fra deg kjortelen eller kappen din.» «Den som blir sint, er skyldig til ilden.» «Enhver som tvinger deg til å gå én mil, skal du gå to med.» «La deres gode gjerninger skinne for menneskene, så de kan se dem og undre seg over deres Far i himmelen» (1. Apol. 16.1–2).
Alle som blir overbevist om og tror at det som læres og sies av oss er sant, og som påtar seg å kunne leve slik, opplæres til å be og påkalle Gud, fastende, om at han tilgir deres tidligere synder. Sammen med dem ber og faster også vi. Deretter føres de av oss til et sted der det er vann, og så gjenfødes de på den samme måten som vi selv ble gjenfødt: Renselsen i vannet skjer til Faderens navn, alles Far og Herre, og til vår frelser Jesu Kristi navn, og til Den hellige ånds navn [Matt 28,19–20]. For Kristus sa: «Hvis dere ikke blir gjenfødt, kan dere ikke komme inn i himmelriket» [Joh 3,1–5]. For det er åpenbart for alle at det er umulig for dem som engang er født, å komme inn igjen i mors liv (1. Apol. 61.2–5).

For at ingen skal tro at noe av dette er kristent selvskryt, innkaller jeg en kristendomsforakter som vitne:

Lukian av Samosata (ca. 170): Disse stakkarene er overbevist om at de vil bli udødelige og leve evig, så de tilmed forakter døden, ja, de fleste av dem lar seg endog frivillig arrestere. For deres første lovgiver lærte dem at de alle er brødre, når de én gang for alle har tatt det avgjørende skrittet ved først å avsverge grekernes guder og dernest å tilbe denne korsfestede sofisten og leve etter hans lover. Derfor forakter de alt annet, og betrakter uten forskjell all eiendom som felles.

Det var forskjellige måter å gjøre dette siste på:

1. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte (Apg 2,44–45). Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles… Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Så fikk hver enkelt tildelt det han trengte (Apg 4,32.34–35).
2. Da de tolv lærlingene ble kalt, står det ikke at de solgte det de eide, de forlot sin jobb og eiendom og overlot til dem der hjemme å ta seg av dette.
3. Senere ble det vanlig at kristne som eide store villaer, åpnet dem for hele menigheten til dens samlinger. Privathuset ble menighetshus.

Kort sagt: Kirken ble en egen sub-gruppe innenfor storsamfunnet, som praktiserte en alternativ livsstil, modellert etter Jesu eget forbilde. De vakte betydelig oppsikt. Tertullian (ca. 200) refererer at hedningene sa om de kristne: «Se, hvor de elsker hverandre og er villig til å dø for hverandre» (Apol. 39.7). Keiser Julian den frafalne (361–63) skrev til en av lederne for den «fornyede» hedensk- romerske statsreligionen han forsøkte å innføre: «Når ingen jøde må tigge, og når de ugudelige galileerne [de kristne] ikke bare sørger for sine egne fattige, men også for våre – da er det skammelig at alle mennesker kan se at våre fattige mangler støtte fra oss.» Hemmeligheten bak galileernes framgang, skriver keiseren, er «deres godvilje for fremmede, deres omsorg for de dødes graver, og deres tilsynelatende fromme liv.»5

Kontrasten mellom det bildet jeg nå har tegnet, og bildet av det «vanlige» livsmønster for et gjennomsnittlig døpt medlem av de nordiske folkekirkene, kan synes total. I Norge er det for eksempel slik at 1,35% av de døpte medlemmene av Gjennomsnittlig Sokn deltar i den hellige nattverd når det er gudstjeneste med nattverd. En noe høyere prosent deltar ved en vanlig søndags gudstjeneste. Rundt 2%. Hvordan ble det slik?

Vi må gå helt tilbake til 300-tallet for å finne forklaringen.

I løpet av 300-tallet kom det største omslaget i kirkens historie. I år 313 erklærte keiser Konstantin kristendommen som tillatt religion, og erklærte samtidig generell trosfrihet i Romerriket.

Det er vårt forsett å innvilge både de kristne og alle andre full frihet til å følge den gudsdyrkelse hver enkelt måtte foretrekke. Derved vil enhver guddom som måtte bo i himmelen, vise seg velvillig og nådig mot oss og mot alle som er undergitt vår myndighet… Vi vil ikke forby noen å slutte seg til de kristnes religion, heller ikke [forby] andre å slutte seg til den religion som de føler passer dem best. Slik vil den høyeste guddom – som vi, uten noen form for tvang, vier oss til å dyrke – kunne fortsette å vise oss sin nåde og godhet i alle ting.6

Men fra 320-tallet av, begynte Konstantin å gi den ene lov etter den andre som klart favoriserte kristendommen på bekostning av annen tro, og han begynte med voldelig forfølgelse av kristne som skilte seg ut fra den dominerende «katolske» kirken som keiseren holdt seg til.

Prosessen ble fullført med keiser Theodosius den Stores edikt av 380:

Hvert av de folk som er underlagt Vårt nådige og milde herredømme, skal ifølge Vår vilje praktisere den religion som den hellige apostel Peter overga til romerne, og som siden er blitt bevart i trofast tradisjon. Denne religion bekjennes nå av Pontifex Damasus [Romas biskop] og av Peter, biskop av Aleksandria, en mann av apostolisk fromhet. Dette innebærer at i overensstemmelse med den apostoliske disiplin og evangeliets lære skal vi alle tro på Faderens, Sønnens og Den hellige ånds ene guddom, én i majestet og i hellig Treenighet. Vi fastsetter at [bare] de som følger denne regel, kan kalle seg katolske kristne. De andre, derimot, som vi anser som vettløse galninger, må tåle skammen ved å bli regnet som kjettere. Sammenkomstene deres skal ikke kalles kirker, og de vil bli rammet, først av Guds straff, dernest også av Vår egen, som Vi iverksetter i overensstemmelse med Himmelens vilje.7

Dette var ikke tomme trusler, keiseren hadde soldater nok til å sette makt bak ordene. Når en stat gjør en ideologi eller en religion til statsbærende religion, da betrakter også staten det som sin selvsagte oppgave å bekjempe enhver alternativ eller konkurrerende religion eller ideologi. Pluralisme på dette feltet oppfattes som farlig for samfunnets harmoni og enhet – eller samfunnsfreden, som man gjerne sa og har sagt helt opp mot vår egen tid. I samme øyeblikk som kristendommen blir statsbærende religion, i samme øyeblikk er den også blitt en religion som forfølger annerledes troende. Vår egen Grunnlov av 1814 gjorde det i praksis umulig å være noe annet enn evangelisk-luthersk kristen i Norge. Det fikk for eksempel de første norske kvekerne merke.

Ovenfor har jeg skildret hvordan Jesu radikale bud i Bergprekenen om et annerledes-liv som skilte seg ut fra omgivelsenes, var obligatorisk lærestoff og handlingsprogram for alle som søkte opptakelse som Jesu lærlinger ved dåpen. Hvordan gikk det med dette i løpet av 300-tallet?

En biskop tidlig på 300-tallet, keiser Konstantins nære venn og biograf, Eusebius av Caesarea (Jerusalems havneby den gang), skildrer utviklingens resultat med stor klarhet allerede på 320-tallet. For ham var det blitt kirkens lære at det fantes to måter å leve som kristen på. Munker og nonner overholdt Bergpreken-budene, men ikke de øvrige kristne, som levde midt i «verden» og måtte utføre alle samfunnsfunksjoner, herunder deltakelse i krig og dømming til dødsstraff, og for øvrig all den utøvelse av tvang og vold som var nødvendig for samfunnets orden:

Kristi disipler tilpasset hans lære til menneskenes (to) mentale nivåer: På den ene siden, for dem som var modne for det, … ga de videre budene fra den Fullkomne mester til dem som er hevet over menneskelig natur. På den annen side tilpasset de hans lære for dem som ennå levde i verden… de tilpasset den mengdens svakhet… og ga dem de budene de skulle følge. På denne måten ble to livsstiler ved Kristi lov gitt til kirken. Den ene er over naturen; den tillater ikke ekteskap eller barnefødsler, eiendom eller besittelse av rikdom… De som lever slik, synes å dø bort fra de dødeliges liv, og bærer ikke med seg noe annet jordisk enn kroppen…Dette er den fullkomne form for kristent liv. Den andre formen er mer måteholden, mer menneskelig, den tillater … ekteskap, å føde barn, å delta i utøvelse av samfunnsmakt, å gi ordre til soldater om å kjempe for retten… For dem som lever slik kan man tale om en lavere grad av fromhet, tilpasset deres form for liv...8

Ved begynnelsen av den monastiske bevegelsen, og ved dens fornyelse på 1200-tallet, sto begge ganger fortellingen om Jesu møte med den rike mannen, «selg alt du eier…», helt sentralt – både for Antonius på 300-tallet og Frans og Dominicus på 1200-tallet. Bergprekenen ble forstått som concilia evangelica, «evangeliske råd», mulig å etterleve for klosterfolket, umulig å leve etter for de andre kristne, de som levde «i verden».

Når alle ved lov skulle være nikenske kristne, og spebarnsdåpen ble normalen i løpet av 400-tallet, opphørte i praksis det dåpsforberedende katekumenatet, og dåpsopplæringen ble i praksis overlatt til foreldrene, som i sin tur ikke hadde hatt annen organisert opplæring enn den de fikk ved egen gudstjenestedeltakelse. Dette må ha ført til et drastisk fall i folkelig kristendomskunnskap.

Og så ble det hele på stell igjen ved reformasjonen? Enkelt svar: nei, ikke med hensyn til det vi her har snakket om. Luthers rolle er her svært tvetydig. Han gikk imot det syn at Bergprekenen bare er myntet på klosterfolket – som han for øvrig ville ha ut av klostrene og tilbake til livet i verden. Bergprekenbudene var myntet på alle kristne – og på kristne som levde midt i denne verden. Dette er han tydelig på i sitt skrift Om den verdslige øvrighet, og framfor alt i sin gjennomgang av Bergprekenen i en prekenserie over Matteusevangeliet 1530–32. Men disse prekenene fikk så godt som ingen virkningshistorie, i hvert fall ikke her hos oss i Norden. Det hører også med å si at Luther begge steder skjelner mellom hva en kristen kan og skal gjøre når urett av ulikt slag bare rammer ham eller henne selv. Da gjelder alle budene om å gjengjelde ondt med godt. Men svært ofte vil også den kristne være i ett av det menneskelige livs mange «embeter», og i mange av disse embetene, for eksempel det å være øvrighetsperson eller forelder, er utøvelse av tvang og vold ofte nødvendig.

I det Luther-skriftet som utvilsomt har hatt den mest omfattende virkningshistorien av alle, Den lille katekisme, mangler eksplisitte sitater av Bergprekenen. I dens sted finner vi De ti bud. Riktignok kan vi lese noe av Bergprekenens ånd i forklaringene til budene. Men grunnen til at Luther ikke fant det tjenlig å sitere dem direkte, blir overtydelig i Luthers forord til katekismen:

Alle, især ungdommen, må lære katekismen utenat. Til dem som ikke vil lære dette, skal man si at de fornekter Kristus og ikke er kristne. De må heller ikke få adgang til [nattverds-]sakramentet, og ikke være faddere … Dessuten skal foreldre og husbondsfolk nekte dem mat og drikke, og gjøre klart for dem at slike rå mennesker vil fyrsten jage ut av landet, osv. For selv om man verken kan eller skal tvinge noen til å tro, så skal man likevel styre og lede mengden slik at den vet hva som er rett og hva som er urett hos dem de vil bygge og bo og ha sitt levebrød sammen med. For den som vil bo i en by, han skal kjenne og holde byens lover som han har gagn av, likegyldig om han nå tror eller om han i sitt hjerte er en slyngel og en kjeltring.9

Luther tildeler her «Budene» den funksjon å holde livene til dem som har uomvendte hjerter innenfor akseptable grenser. Det er det vi gjerne kaller «Lovens første bruk» han taler om her, lovens funksjon som ordensmakt i samfunnet som sikrer den ytre orden og et godt liv for innbyggerne, også for den som «i sitt hjerte er en slyngel og en kjeltring.» Her kunne Luther ikke bruke Bergprekenen, som ifølge ham bare er talt til de sanne lærlinger av Jesus, de som har hjerter der Jesus og Ånden bor. Det ville være den rene ulykke for samfunnet om samfunnsloven skulle si det samme som Bergprekenen sier: at vi ikke skal forsvare oss mot det onde med makt.

Virkningen av dette var at det mest leste og brukte av Luthers skrifter ikke bidro til en fornyelse av Bergprekenen som selve livsveiledningen for Jesu lærlinger. Denne virkeligheten har jeg selv levd med fra begynnelsen av mitt bevisste liv som kristen. I bedehusets forkynnelse kan jeg aldri huske å ha hørt en predikant utlegge Bergprekenen. Jeg tror ikke det skyldes dårlig hukommelse, men må naturligvis ta de nødvendige forbehold. Jeg fyller 73 år dette året.

Så dette forblir en utfordring for meg selv, og kanskje for flere av oss: Hvilken Jesus forkynner vi? Til «hele Guds plan og vilje» som vi ikke skal «unnlate å forkynne» (Apg 20,27) hører vel også Jesu forkynnelse i Bergprekenen? I min bok om dette har jeg etterlyst Bergprekenens Jesus. I ettertid har jeg kanskje angret på at jeg nevnte «Folkekirkene» som en slags primær adressat for etterlysningen. Jeg er mer komfortabel med frikirkepastor Per Eriksens vri på bokens tittel i hans anmeldelse av boken (i Vårt Lands digitale bokmagasin): «Har vi alle glemt ham?»

Oskar Skarsaune

1 Bjørn Stærk, Å sette verden i brann: En ateist skriver om Jesus (Humanist Forlag 2016), s. 108–109.
2 Elias J. Bickerman, “The Name of Christians”, Harvard Theological Review 42 (1949), 109–24.
3 Skriftet er tilgjengelig i norsk oversettelse i Ernts Baasland og Reidar Hvalvik (utg.), De apostoliske fedre i norsk oversettelse med innledninger og noter (Oslo: Luther Forlag, 2. opplag 1997), s. 21–29.
4 Finnes i svensk oversettelse: Anders Ekenberg, Hippolytos: Den apostoliska traditionen, översatt och kommenterad (Katolska Bokförlaget, 1994).
5 Brev 49; i Sozomen, Kirkehistorie, V.16.5–13.
6 Lactantius, Om forfølgernes død, 48.2–3.
7 Codex Theodosianus XVI.1.2.
8 Demonstratio evangelica I.8.
9 Sitert etter Carl Fr. Wisløff, Luthers Katekismer: Oversettelse og innledning (Luther Forlag, Oslo 1979), s. 15.

▲ til toppen


Etterlyst: En Hellig Gud!

Medio august 2019

Det er i overkant frimodig av en legmann å begi seg inn på et så krevende tema som vårt gudsbilde. Men innen rammen av ”Frimodig Kirke” tenker jeg at det må være rom for slikt… Mitt utgangspunkt var et ønske om å bringe dette temaet på banen på FKs samling i Storsalen i mars i år da jeg anser det som helt sentralt. Jeg ville komme med et lite verbalt innspill, men det ble ikke en åpning for dette. Svein G ba meg da om å komme tilbake i skriftlig form. Her vil jeg prøve meg på det med håp om at det kan gi støtet til videre refleksjon og samtale.

Avdrift

Har vi litt erfaring fra seiling, vet vi at avdrift er en faktor å regne med. Navigerer vi etter fyrlys og faste merker ser vi avviket fort. Ser vi på andre båter som seiler sammen med oss, ser vi det ikke uten videre. Da kan det synes som om vi holder stø kurs. Særlig på det samlivsetiske området har vi sett en stor endring i Kristen-Norge de siste tiårene, en avdrift som ville sjokkert våre ikke-kristne besteforeldre. Liberale biskoper og ”moderne” bibelsyn har gjort sitt. Store deler av frikirkeligheten er også råket. Når kirkens preses uttaler at ”den kristne tro ikke bare kunne være bundet av skriftsteder i GT og NT, men at den også måtte ta hensyn til den allmennmenneskelige livserfaring”, ser vi hvordan avviket blir fatalt. Det er bare fra skrifttroskapens posisjon at dette blir tydelig. Ja, vårt sekulære og superhumanistiske samfunn har gjort det krevende å holde stø kurs. Og alle de krefter og strømninger som ellers har ført til de store avvikene skal jeg ikke prøve å si noe om her. Men en bakenforliggende forklaring har blitt mer og mer påtrengende i mine øyne: Kirkens gudsbilde.

Endret Gudsbilde

Innen Lutherdommen ligger mye av det teologiske arbeidet omkring gudsbildet fast helt siden reformasjonen. At vi har med både en kjærlig og streng Gud å gjøre, hersket det ikke tvil. Om graden av gudstro har gått i bølger gjennom generasjonene, så har det vært et mål av gudsfrykt der. Gudsfrykt, som uttrykk for at mennesker, langt utenfor kirkegjengernes rekker, hadde respekt og ærefrykt for den treenige Gud. Det kan sikkert sies mye om hvor fruktbar og bibelsk fundert denne ærefrykten alltid var. Det som er sikkert er at i dag er det lite eller ingenting igjen av tidligere tiders gudsfrykt. I dag er det bare det ene som gjelder: Gud er kjærlighet! Satt litt på spissen så heier han på oss alle og er nådig mot oss i alt. I et slikt klima blir det svært vanskelig å tale om at vi alle skal stå til regnskap med våre liv en dag, om livets to utganger, at Bibelen stiller krav på det samlivsetiske området osv.

"Den hardeste lære i Guds ord"

Gudsbildet de fleste troende lever med i dag, er blitt så ensidig at det grenser til, eller er blitt, et vrengebilde av hvilken Gud vi har med å gjøre. Jeg mener at konservative teologer har forsømt seg. Jeg har ikke funnet mange stemmer i vår egen tid som går motstrøms. Det viktigste bidraget jeg er kommet over, er et hefte av avdøde biskop og prestelærer Erling Utnem fra 2005 med overnevnte tittel (utgitt av FBB). I innledningen kommer hans dype anliggende frem: ”Ikke minst i vår tid fornektes, demonteres og omtolkes Guds straffende rettferdighet. Det får veldige følger for teologien.” ”Jesus har ikke gitt oss et nytt gudsbilde. Han taler ikke mindre alvorlig om Guds vrede enn Det gamle testamente,” skriver han og utdyper: ” Jesus bekjenner seg uavkortet til profetenes forkynnelse og taler ikke mindre sjokkerende alvorlig om Guds vrede og domsmakt enn domsprofetene. Først i NT får vreden sin eskatologiske tyngde. Ordet om den evige fortapelse er bare antydet i GTs senere skrifter (Jes 66, 24; Dan 12, 2), men hos Jesus og apostlene kommer de klart til uttrykk.” Utnem oppsummerer sitt budskap slik: ”Ut fra det skriftmateriale vi har sett på, er det klart at Guds vrede hviler over synderen selv og ikke bare hans synd, slik noen hevder. Skriften lærer oss at Gud samtidig elsker dem Han harmes på, men hans kjærlighet kan ikke føre dem til samfunn med seg uten på forsoningens grunn. Derfor kan hele den kristne frelseslære og det bibelske bilde av Gud sammenfattes i Joh 3, 16. Vår fortapthet under Guds vrede er bakgrunnen for hans kjærlighetsoffer av sin enbårne sønn.” Han avslutter slik: ”Svikten i bibeltroskapen er stor blant oss i fht hele den bibelske domsåpenbaring. Når de apokalyptiske vredesåpenbaringer en dag blir utløst over verden, hvordan vil det da gå med de mange som ikke har lært å frykte Guds vrede og ensidig hørt at Gud bare er frelsens Gud? Jeg er redd mange vil miste troen på Gud, fordi hele deres gudsbilde vil rase sammen. Vår tid trenger gudsfryktens fornyelse. Vi blir i Guds ord ropt til både å frykte og elske Gud!”

Gud er Hellig

Slik biskop Utnem var en profetisk røst i norsk kristenhet, vil jeg påstå at dr. Francis Schaeffer sto for noe av det samme internasjonalt. Fra sitt L’Abri i Sveits påvirket han sin samtid, primært den engelsktalende verden, som apologet, ja, men også som en profetisk røst. Jeg satt under hans talestol i noen perioder på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Er det noe jeg husker spesielt godt, var det hans leksjoner om Guds vesen. Han så det som var i ferd med å komme, og advarte på det sterkeste mot å sammenblande Gud som hellig og Gud som kjærlig. Vi er jo vant til å snakke om kristendommens dialektikk. Men å bringe en slik tanke inn mht vårt gudsbilde, det gjør vi ikke. Jeg vet ikke om hans episkopale (anglikanske) bakgrunn gjør det mer naturlig. I hvert fall talte han svært kraftfullt om at Gud som en hellig Gud måtte forstås som sådann. Det samme om Gud som kjærlig. Han så for seg et platå med stup på begge sider. Overbetonte man Gud som kjærlig ville man ramle utfor på den ene siden. Overbetonte man Gud som hellig ville man ramle utfor på den andre. Har ikke overbetoningen av Gud som kjærlig ført til mye av elendigheten vi ser omkring oss i dag? Schaeffers tilnærming finner neppe særlig gjenklang i lutherske kretser, men går det an å tenke så radikalt? Jeg tror det. Guds vrede henger sammen med hans hellighet. Den hellige Gud tåler ikke synd.

Åndens bidrag til forståelsen av Guds vesen

Innen den lutherske fornyelsesbevegelsen berøres temaet Guds vesen i den nylig utgitte boken ”Velkommen Hellige Ånd” (Proklamedia 2018): ”Ånden bringer en forståelse av Gud der både hans hellige transcendens og hans kjærlige immanens vektlegges. Guds hellighet betyr at han er en fortærende ild. Han uttrykker seg i vrede mot all synd og urenhet. Han dømmer alle som står ham imot. Samtidig gir hans hellige kjærlighet i Kristus ubegrenset og ubetinget nåde til alle som kommer til ham i tro og omvendelse. En læremessig sunn kirke unngår et gudsbegrep som ser Gud utelukkende som en streng dommer som i sin majestet fordeler rett på en upersonlig måte. På den andre siden avholder den seg fra karikaturen av en Guds som i kjærlighetens navn og uten hensyn til sin hellige vilje, behandler rettferdige og syndere helt likt…. Ånden alene kan bygge et folk som ærer Gud som Gud, og gir ham gjensvar i hellig frykt og kjærlig tro.” (s 188 – 189).

Disse linjene uttrykker noe som ikke ligger så langt fra biskop Utnems anliggende, og er verdt å merke seg.

Andre innfallsvinkler

Når en så habil teolog som Odd Sverre Hove skal forklare sammenhengen mellom Guds vrede og hans kjærlighet så kommer det til uttrykk slik: ”Vrede-utsagnene i Bibelen er ikke vesens-karakteristikker, bare reaksjonskarakteristikker. Det er når Guds kjærlighet ikke blir besvart at Gud reagerer med vrede. Vreden er Guds skuffede kjærlighet vrede.” (Dagen 22.8.2014) Jeg har stor respekt for Hove, men kan ikke følge ham i dette. Jeg tror imidlertid at mange lutherske teologer gjør det.

En pinsekarismatisk stemme som Peter Halldorf sier det slik: ”Vreden er en umistelig og udelelig del av Guds kjærlighet.” (Slik at Guds kjærlighet ikke blir sentimental). Dette mener jeg er en avsporing og uttrykk for en svært grunn teologisk tenkning, men jeg tror Halldorf har mange teologer og forkynnere med seg i dette landskapet.

Hvordan skal man for eksempel forstå

fortellingen om Ananias og Saffira (Acta 5) med slike forklaringsnøkler som det Hove eller Halldorf gir oss? ”Hvordan kunne dere bli enige om å utfordre Herrens Ånd,” spør Peter Saffira. Før dagen var omme var de begge døde og begravet. De som var vitner til dette ble ikke slått av undring over Guds store kjærlighetshandling. Nei, ”hele menigheten og alle som hørte om dette, ble grepet av frykt”, leser vi. Vi kommer, etter min mening, langt ut på viddene når Gud som en hellig Gud blir usynliggjort.


Guds menighet i vår del av verden er i stor nød og vi har rotet det til hva gjelder vårt gudsbilde, det teologisk sett mest grunnleggende av alt! Hva kan røster som biskop Utnems og dr. Schaeffers bidra med? Jeg håper noen ser utfordringen og starter en prosess som kan føre til en dypere erkjennelse av hvilken Gud vi har med å gjøre. Ikke minst slik at en sunn gudsfrykt kan prege dem som ønsker å følge Jesus her i landet. De er det fortsatt en del av.

”I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt, så vi skulle stå hellige og feilfri for hans ansikt.” (Ef 1, 4) Hvorfor skal vi stå hellige og feilfri for vår Gud?

Jørgen Aass,
Lommedalen

▲ til toppen


En alvorlig trussel mot våre barn og unge

November 2019

De siste årene har det vært en alarmerende økning i antallet barn og unge som føler at de er ”født i feil kropp”. Mange tror at det å gjennomgå et kjønnsskifte ved hjelp av uopprettelig hormonbehandling og kirurgi, vil løse utfordringene deres.

Som et bredt nettverk på tvers av yrker, politisk tilhørighet, livssyn, kultur og seksuell orientering, ønsker vi å belyse denne urovekkende utviklingen blant barn og unge. Vårt mål er at foreldre, ungdommer, lærere, helsepersonell, politikere og den øvrige befolkningen skal informeres om at mye står på spill.

Aktuell situasjon

Det som før var en liten gruppe med alvorlig kjønnsdysfori (manglende samsvar mellom biologisk kjønn og opplevd kjønnsidentitet), har nå økt til det mangedobbelte i en rekke vestlige land. Blant barn og unge som sliter med disse utfordringene, har over 70 prosent psykiske tilleggsplager.

Frem til nå har en ekspertgruppe ved Nasjonalt Behandlingssenter for Transseksualisme (NBTS) hatt ansvaret for vurderingen og behandlingen av alvorlig kjønnsdysfori. Nå presser imidlertid både politikere, aktivister og private klinikker på for at såkalt kjønnskorrigerende behandling skal kunne gis lokalt. Dette skjer til tross for at det ikke finnes vitenskapelig evidens for at behandlingen har en positiv helseeffekt. Tvert imot viser det seg at selvmordsfaren og de psykiske problemene ikke minsker etter behandlingen, samt at det er knyttet alvorlig bivirkninger til denne behandlingen.

Internasjonale undersøkelser viser at 80-95 prosent av barn med kjønnsdysfori faller til ro i sitt biologiske kjønn etter puberteten hvis de blir tilbudt ikke-medikamentell behandling. Det kan bl.a. handle om samtaler, familieterapi og ulike målrettede tiltak.

I Sverige krever myndighetene nå en utredning fra sitt eget Helsedirektorat fordi helsepersonell driver eksperimentell behandling på barn som tror de er «født i feil kropp». Ikke minst har skepsisen økt etter at den ferske TV-dokumentaren «Tranståget och tonårsflickorna» åpnet øynene på politikere og helsepersonell. Skepsisen vokser også i andre land. Flere mener at situasjonen kan utvikle seg til å bli en av de største skandalene i medisinsk historie.

På tross av den økende uroen i flere land er det nylig fremmet en rekke forslag i Stortinget, hvor politikerne bl.a. krever at det utvikles et lavterskeltilbud i kommuner og fylker for personer med kjønnsdysfori. Hvis dette får politisk tilslutning, vil skolehelsetjenesten, fastleger og lokalt helsepersonell kunne få i oppgave å utrede og behandle barn, unge og voksne med pubertetshemmende medikamenter og kjønnshormoner, og å henvise til kirurgi på kjønnsorganer. Risikoen for uopprettelig feilbehandling vil med dette kunne øke dramatisk.

Vi er sjokkert.

Norske politikeres manglende innsikt i hva kjønnskorrigerende behandling innebærer, er dypt bekymringsfull. De som erfarer usikkerhet rundt egen kjønnsidentitet, trenger å bli møtt med et forsvarlig og forskningsbasert behandlingstilbud. Myndighetene bør derfor bygge ut den psykiske helsetjenesten, tilby medisinfrie alternativer og ha en varsom tilnærming til barn og unge i identitetskrise. Ansvaret for utredning og behandling av alvorlig kjønnsdysfori bør fortsatt ligge hos NBTS.

Årsaker til kjønnsforvirringen

Det er på høy tid å sette søkelyset på hva som påvirker barn og unge. Mange faktorer bidrar til økt forvirring og usikkerhet. Den viktigste kanalen for spredning av denne forvirringen er sosiale medier og internett. Et nettsted som gjør dette, er «Ung.no». Det driftes ved offentlige midler og anbefales av helsesykepleiere. «Trans-coacher» i inn- og utland står i kø for å bekrefte de unges usikkerhet. De veileder barna bort fra foreldrene, dersom ikke barnet får deres støtte i ønsket om kjønnsskifte.

Vi tror mange foreldre er uvitende om at deres barn og unge utsettes for en radikal, kjønnspolitisk agenda der kjønn fremstilles som flytende og elastisk, og som en «sosial konstruksjon». Kjønn som biologisk og medisinsk realitet benektes og fremstilles som gammeldags og intolerant.

De som fronter den radikale kjønnsagendaen i Norge, får store summer i statsstøtte. De har adgang til skoler, barnehager og helsevesen, utdanningsinstitusjoner, barnevern og politi, bl.a. gjennom undervisningsopplegg som «Rosa Kompetanse», «Restart» og «Trygg i eget uttrykk». All forskningsbasert kunnskap om biologi blir satt til side, og følelser rundt kjønn er det eneste som teller. Ved bruk av såkalt ”normkritikk” vil man oppløse biologiske fakta. Denne type ensrettet og uvitenskapelig undervisning skaper stor usikkerhet hos våre barn og unge, særlig hos de mest utsatte og sårbare.

Vi oppfordrer foreldre til å følge med på hva som skjer på barnas arenaer. De bør stille kritiske spørsmål til det de møter av informasjon fra helsestasjoner, fra kjønnsradikale undervisningsopplegg og kurs, og fra tilbud i «Den kulturelle skolesekken», f.eks. forestillingen «Tobias og den dagen det smalt». Søk info hos GENID (genderchallenge.no) som er et politisk og religiøst uavhengig nettverk.

Astrid Margrethe Gustad Angelus, adjunkt
Tor Martin Austad, selvstendig næringsdrivende
Marianne Brattgjerd, universitetslektor/stipendiat
Marit Bruset, psykologspesialist
Christina Ellingsen, høyskolelærer
Tonje Gjevjon, kunstner/spaltist/feminist
Gunnar Gjevre, lærer/adjunkt
Karen Graaten, pensjonert sykepleier
Øyvin Hasting, psykiater
Kari Jaquesson, helseveileder
Snorre Kristiansen, psykiater
Alexis Lundh, leder av HeltFri.net
Ola Movinkel, psykiatrisk sykepleier
Andrea Aparecida Goncalves Nes, førsteamanuensis/postdoktor
Karen-Anna Pedersen, psykiater
Ingrid Helene K. Raunehaug, fembarnsmor/lektor
Avi Ring, Chefsforsker Biofysik
Eva Ring, lege i reproduksjonsmedisin
Marit Rønstad, adjunkt
Kjell Skartveit, lektor/forfatter
Monika Tettli, lokalpolitiker/selvstendig næringsdrivende
Turid Alvestad Tomren, psykiatrisk sykepleier
Inger Tonning-Olsen, fysioterapeut
Elin Thoresen Wassholm, pedagog

▲ til toppen


FRI og Pride-festivalene – en etisk vurdering

Uttalelse fra Teologisk Ressursgruppe i Frimodig kirke

November 2019

Pride-festivalene er blitt populære. Det gjør det naturlig å se nærmere på hvilke normer og idealer Pride-festivalene vil fremme, og som en direkte eller indirekte støtter ved å delta på Pride.

En viktig målsetting for Pride er å motarbeide diskriminering og trakassering av mennesker på grunnlag av seksuell orientering. Det er en målsetting vi slutter oss aktivt til. Også i kirkelige miljøer trengs en økt bevissthet på dette. Mange av dem som deltar på Pride-festivalene, gjør det primært for å uttrykke støtte til denne målsettingen.

I tillegg er støtte til seksualitetsmangfold en vesentlig årsak til at mange slutter opp om Pride. Den store oppslutningen speiler primært en friere holdning i samfunnet til utprøving av seksualitet enn det som ligger i den kristne tradisjonen. Derfor er det viktig å sikre at mangfoldet som Pride etterlyser også gir rom for de idealer tradisjonell seksualetikk og kjønnsforståelse har prøvd å ivareta.

Pride arrangeres i stor grad med støtte fra kommuner, næringsliv, transportselskaper, idretten med flere. Derfor kan det ha festet seg et inntrykk av at dette er en form for offentlig regissert demonstrasjon. På mange måter kan det sies å være rett, fordi arrangøren er en liten organisasjon som er bortimot offentlig fullfinansiert. Pride driftes av FRI -- foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, en organisasjon med 3300 medlemmer. Organisasjonen jobber svært tett på både det statlige Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og på det departementet som til enhver tid har ansvar for spørsmål om likestilling og diskriminering.

Inntil 2016 het organisasjonen Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH). Ifølge foreningens webside er målsettingen å arbeide for «et samfunn der alle åpent kan leve ut sin seksuelle orientering, kjærlighet, kjønnsidentitet og sine kjønnsuttrykk basert på likeverd og samtykke uten fare for å bli diskriminert eller trakassert». Dette er konkretisert i et arbeidsprogram og en politisk plattform hvor Pride-festivalene inngår som en del av strategien.

FRI har imidlertid mye høyere ambisjoner enn dette. I tanken om likeverd for alle kjønnsuttrykk ligger en uttrykkelig kritikk av tradisjonelle familiemønstre. Når relasjonen mellom ektefeller og mellom barn og foreldre har stått i en særstilling i alle kulturer, er det fordi en har ønsket å verne og fremme kombinasjonen av biologisk og sosial identitet. Det er både naturlig og ønskelig at barn blir til og vokser opp innen en familie der kjernen utgjøres av deres biologiske foreldre. Adopsjonsordninger har tradisjonelt ikke vært forstått som et brudd med dette idealet.

FRIs utgangspunkt er et helt annet. I deres arbeidsprogram leser vi: «Familiebegrepet er dynamisk og skal ikke defineres ut ifra religiøse eller kulturelle forestillinger om hva en familie er, eller ut ifra heteronormative forståelser av familien og av foreldre.» Dette betyr at FRI ønsker å bryte med den tradisjonelle relasjon mellom seksualitet og reproduksjon. FRI arbeider aktivt for å fremme bruk av kunstig reproduksjonsteknologi som eggdonasjon og såkalt altruistisk surrogati. Idealet er sex uten barn og barn uten sex.

Familieforståelsen skal altså frigjøres fra enhver tilknytning til biologi og defineres ut fra hvem som ønsker å leve sammen. Enhver skal ha full frihet til å definere sin egen kjønnsidentitet og sitt eget kjønnsuttrykk og hvem det er en ønsker å inngå mer eller mindre stabile relasjoner med. I stedet for å prioritere bestemte relasjoner, skal samfunnet aktivt fremme dette mangfoldet, blant annet ved å gi arverett til familierelasjoner utelukkende basert på ønsket om å utgjøre en familie. Mangfoldet skal også fremmes ved at sexsalg anerkjennes som et legitimt yrke så sant det ikke er knyttet til utnyttelse av andre. Det settes imidlertid den grense for mangfoldet at dem som ikke helhjertet aksepterer det, gjerne kan diskrimineres. Blant annet bør det gis offentlige tilskudd bare til trossamfunn som aktivt motarbeider diskriminering av dem som fremmer en normløs seksualitet. Alt dette står å lese på FRIs websider.

FRIs fagavdeling Rosa kompetanse tilbyr, med full statlig støtte gjennom Bufdir, det de kaller kompetanseheving om kjønns- og seksualitetsmangfold. Tilbudet går til ansatte i helse-, sosial-, barnevern-, skole-, barnehage og justissektorene, samt til bedrifter. Strategien er særlig målrettet mot barnehager og skoler for å ta tak i den ideologiske danningen så tidlig som mulig. Dette tilbys også til kirker og menigheter, og er også i noen tilfelle blitt tatt i bruk.

FRI er en organisasjon som aktivt fremmer et menneskesyn som kjennetegnes av at enhver forbindelse mellom biologi og identitet skal brytes. FRI kan altså ikke primært forstås som en menneskerettighetsorganisasjon som motarbeider diskriminering av seksuelt mangfold. Mennesket har tradisjonelt vært forstått som en enhet av dets biologiske og åndelige elementer («legeme og sjel»). FRI avviser at det biologiske har betydning, og setter frigjøringen fra det biologiske som et krav både for den enkelte og for samfunnet.

Den moderne industrielle og teknologiske revolusjon bygger på en virkelighetsforståelse som ser på naturen som råstoff for menneskets manipulering av den. Det naturlige har ingen iboende verdi og er kun interessant så lenge det i bearbeidet form kan tjene menneskets velferd. På andre livsområder er vi i ferd med å forstå at dette er en altfor ensidig tilnærming. Menneskets forsøk på å heve seg over den natur det er en del av, er et prosjekt som straffer seg i det lange løp. Det er straffen for denne ensidigheten vi nå lever med i form av klimakrise og forurensningsproblemer.

Det var først i og med den seksuelle revolusjon på 1960-tallet at samlivsetikken ble innhentet av troen på teknologiens ubegrensede velsignelser. P-pillen og utviklingen av kunstig reproduksjonsteknologi har skapt de teknologiske forutsetninger for å se på seksualitet og forplantning som to ting som ikke trenger å ha noe med hverandre å gjøre. De verdier FRI ønsker å fremme, har denne frigjøringen som ideal. Slik fremmer organisasjonen en virkelighetsforståelse og et menneskesyn som på andre livsområder har vist seg å være svært uheldig. Det er imidlertid ingen grunn til å at samlivsetikken skal være unntatt fra sammenhenger som på andre livsområder har vist seg å være av avgjørende betydning.

Det er av og til blitt hevdet at den kristne skapertro, som avviser tanken om naturens guddommelighet, skulle ha noe av skylden for det moderne overforbruk av teknologi. Noe kan det være i en slik argumentasjon. Samtidig innebærer skapertroen at Bibelen gjør mennesket ansvarlig for dets omgang med naturen. Dette gjelder ikke minst på samlivsetikkens område. Ekteskapet mellom mann og kvinne framstilles i Bibelen, og tradisjonelt i kristen etikk, som en guddommelig innstiftet institusjon hvor seksualitetens biologiske realiteter oppfattes som en manifestering av Guds velsignelse. Dette avvises av FRI, og denne avvisningen av det naturlige er et svært sentralt i FRIs ideologiske fundament. Her skiller FRI seg markant fra alle kulturelle og religiøse tradisjoner, som uten unntak søker å beskytte foreningen av seksualitet, forplantning og familie, blant annet ved også å fremme tanken om seksuelt avhold utenfor den forpliktende ramme som ekteskapet innebærer som en viktig norm.

FRI fremmer altså et krav om frikobling både fra natur og tradisjon. Dette gjør FRI til representant for et ekstremt krevende menneskesyn. Å definere seg selv frigjort fra normer og tradisjoner kan bli belastende for selv de sterkeste av oss, men det er en slik norm FRI fremmer.

Det er heller ikke lett å være konsekvent i gjennomføringen av et så radikalt program. En gjør seg gjerne avhengig også av det en avviser, og det gjelder også FRI. Man krever frigjøring fra alle tradisjoner og kulturelle normer, og går så over til en detaljert redegjørelse for lhbti-kulturens egne normer og tradisjoner, som anses som absolutt forpliktende. Eller en tar utgangspunkt i arverett basert på biologi, og ønsker å gjøre den gjeldende overfor familiekonstellasjoner som er helt frigjort fra biologiske bindinger. Hvordan arverett skal kunne baseres på de skiftende lojaliteter FRI forutsetter som en del av mangfoldet, spesifiseres imidlertid ikke. En omdanner det biologisk forankrede ekteskapet til en kjønnsløs institusjon hvor en likevel fastholder den eksklusive relasjonen mellom to mennesker, samtidig som en ønsker å åpne for et mangfold som også omfatter såkalte polyamorøse relasjoner.

Det er også en åpenbar selvmotsigelse i FRIs berøringsangst overfor enhver form for rådgivning som ikke aksepterer likeverd mellom alle seksuelle ytringsformer, og insisteringen på fri flyt når det gjelder ulike former for seksuell orientering. Dersom alle seksuelle ytringsformer er likeverdige, hvorfor skulle det ikke være akseptabelt å søke rådgivning med sikte på å akseptere og/eller endre egen orientering så sant dette skjer med respekt for individets integritet og selvbestemmelsesrett. Vi er oss bevisste at enhver rådgivning i denne sammenheng fordrer særskilt varsomhet, fordi det handler om mennesker i en ytterst sårbar situasjon. Åpenhet for at endring er mulig, er ikke det samme som å fremstille dette som den veien alle kan og skal gå. Det er vel så viktig å få hjelp og støtte til å akseptere sin seksuelle orientering og leve med de begrensninger for samliv og seksuell utfoldelse det medfører.

Det kan derimot se ut som FRI har et nokså langt stykke å gå før organisasjonen har kommet til rette med den intoleranse som ligger i dens krav om total toleranse.

Dette er altså de normer og idealer som fremmes av dem som arrangerer Pride-festivalene. De er ensidige i den grad at det er urealistiske, samtidig som de er både inkonsekvente og selvmotsigende.

Ved å delta på Pride-festivalene, er det imidlertid disse idealene og dette menneskesynet en støtter. Vi anbefaler derfor at de som primært ønsker å motarbeide diskriminering, heller burde finne andre måter å uttrykke det på. Det bør være en prioritert oppgave for kristne som hevder en tradisjonell kjønnsforståelse og står for en klassisk kristen seksual- og samlivsetikk å arbeide videre med hvordan dette kan skje på en troverdig måte. Vi oppfordrer derfor Frimodig Kirke til å ta et initiativ for dette overfor en større bredde av kirker og organisasjoner.

Frimodig Kirke
Teologisk ressursutvalg
Knut Alfsvåg, leder

▲ til toppen



Frimodig Kirke - Kontakt oss: